print logo

Harald Hårfagre – en vestlandskonge

Harald Hårfagre kom neppe fra Vestfold, slik Snorre har lært oss og generasjoner etter ham har akseptert.

Hvor var Harald Hårfagre fra, hvis han ikke kom fra Vestfold? Det samtidige «Haraldskvadet» forteller at Haralds motstandere etter slaget ved Hafrs­fjord dro østover. Det kan tyde på at Harald hadde tilhold et annet sted, på Vestlandet.

 

Knutepunktet Avaldsnes

Sagatradisjonen gir Harald Hårfagre sterke røtter i Sogn, gjennom fos­ter­far­en. Vel så sannsynlig er det at han var fra eller hadde base på Avaldsnes, der han ifølge Snorre er gravlagt.

De siste årene har det vært foretatt utgravninger på Avaldsnes for å forsøke å få mer kunnskap om Harald Hårfagres kongsgård. Avaldsnes var et nøk­kel­punkt langs kysten, ikke bare for de tidlige kongene, men også for mek­tige høvdinger langt tilbake i tid.

Arkeologen Bjørn Myhre har vist at det fantes høvdingseter langs vest­lands­kys­t­en helt tilbake til de første århundrene etter Kristus. I fol­ke­van­drings­tid­en (400–500-tallet) var det rundt åtte–ni høvdingseter langs kysten, men fram mot vikingtiden ble de redusert til tre: Agder, Jæren og midtre Sogn.

Kong Haralds gårder

Skaldekvad nevner fem kongsgårder som Harald Hårfagre reiste mellom etter å ha vunnet ved Hafrsfjord: Utstein, Avaldsnes, Fitjar, Alrekstad og Seim. På disse gårdene hadde det tidligere bodd høvdinger. Senere i middelalderen ble de kongsgods og etter hvert kirkegods, da kongen gav mye av det beste godset sitt til kirken.

Harald Hårfagre kom trolig fra Vestlandet, og reiste mellom disse gårdene, som lå sentralt og strategisk plassert i seilingsleden, omtrent en dagsreise fra hverandre. Kjernen i det som skulle bli Norge, er trolig fem gårder på Vestlandet.

Kart av område i dagens Rogaland med avmerking av kongsgårdene til Harald Hårfagre. De lå med rundt en dags seilas mellom hverandre.
Gårdene Utstein, Avaldsnes, Fitjar, Alrekstad og Seim lå en dags seilas fra hverandre. Foto gjengitt med tillatelse fra Nordvegen Historiesenter

Kongens hardstyre

Harald Hårfagre ble i den senere islandske sagatradisjonen betegnet som en tyrann og en viktig årsak til at folk søkte vest til Island: Frihetselskende is­len­din­g­er gjorde alt for å unnslippe kongens hardstyre.

Kong Haralds hardstyre var utvilsomt viktig for is­len­din­g­er på 1200-tallet, for å forklare hvordan samfunnet deres hadde oppstått, og opphøye dets ver­di­er. Men denne versjonen har neppe mye historisk over seg.

Harald styrte over sitt lille kjerneområde langs vestlandskysten ved å reise mellom gårdene sine. Nærværet var nødvendig dels for å sikre kontroll over området, dels for å sikre ressurser. Kongen spiste og drakk seg rundt i riket sitt.

Å styre et rike

Hva da med områder som lå lenger unna – hvordan styre et større rike? I mo­der­ne tankegang vil vi lete etter hvordan makt ble delegert i form av em­be­ter. Vi kjenner til kongelige ombudsmenn fra denne tiden, men den de­si­dert mest effektive måten å delegere makt på var å spre avkommet sitt.

Harald Hårfagre hadde ifølge Snorre over tjue barn med sju koner. Det er ingen grunn til å feste lit til Snorres konkrete opplysninger. Men selve me­ka­nis­men, å få flest mulig barn med flest mulig kvinner – var en sann­syn­lig strategi. I neste omgang gjaldt det å gifte sine barn vekk til mek­tige familier rundt om i landet.

I den grad dette samfunnet hadde en politisk sfære, bestod den i nettopp dette: å danne allianser gjennom å sette fysiske spor.

Nordmenn og de andre

Ottars beretning fra ca. 890 kan fortelle oss mer om begrepet «Norvegr», for han definerte "mennene fra nord" (northmen) i forhold til to andre folkegrupper: samene i nord og danskene i sør. De skilte seg fra samene ved at de var fastboende og ikke nomadiske – en forskjell som trolig hadde utkrystallisert seg gradvis over hundrevis av år.

I forhold til danskene var skillet mer politisk og geografisk fundert. Mens danskene dominerte i områdene rundt Skagerrak og Kattegat, var folk langs vestlandskysten – det egentlige Norvegr – orientert mot Nordsjøen, mot de britiske øyer og atlanterhavsøyene.

I vikingtiden og i lang tid framover var det hav som bandt sammen, og land som adskilte. Da Norvegr senere ble til Norge, skulle det komme til å in­klu­de­re langt større områder. Men det er en annen historie, og langt fra et opplagt scenario sett fra vikingtiden.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:57