print logo

Friere kirke i et mer sekulært samfunn

Kristenfolket gikk inn i etterkrigstiden med optimisme. Men det viste seg at samholdet og prestisjen fra mot­stands­kampen under okkupasjonen ikke uten videre lot seg veksle inn i oppslutning og anseelse i fredstid.

Mange kristenledere ønsket at kirke og kristenliv skulle prege Norge på en annen måte enn før krigen. Det ble gjort framstøt på en rekke områder, av ulike grupper.

Avisen Vårt Land startet opp i Oslo i 1945. Kristelig Folkeparti definerte seg som et landsparti og seksdoblet oppslutningen ved valget samme år. Samtidig ble Institutt for kristen oppseding, IKO, stiftet. Det skulle arbeide for å forsvare og forbedre kristendomsundervisningen i skolen og fikk bred støtte fra Kristen-Norge.

Den norske kirke og Arbeiderpartiet

Flere av framstøtene var preget av en viss håpefull vaktsomhet overfor Arbeiderpartiet, som snart etablerte seg som det dominerende partiet og viste meget sterk styringsvilje.

På den ene siden ville både kirken og arbeiderbevegelsen gjerne bygge på krigstidens samhold og starte med blanke ark, på den andre siden ønsket mange kristne at kirken måtte være en motvekt mot den materialismen, ensrettingen og moralske oppløsningen som atskillige mente å ane i Arbeiderpartiets politikk. Blant annet virket det skremmende at AP i 1946 presset gjennom at staten overtok den kristne Oslo lærerskole.

Fra AP-hold virket det støtende at biskop Eivind Berggrav, en av heltene fra kirkekampen, sterkt kritiserte partiets velferdsstatsprosjekt og hevdet at staten ville sette seg i Guds sted.

Frontene hardnet igjen, noe som i sin tur førte til brobyggingstiltak. Ett av dem var opprettelsen av Norsk Menighetsinstitutt, som i noen år fra 1956 arbeidet for å bedre forståelsen mellom kirken og arbeiderbevegelsen.

Kirkelig selvstyre med forbehold

I mellomkrigstiden hadde statskirken fått menighetsråd og bispedømmeråd, valgte organer på lokalt og regionalt nivå. Et nasjonalt kirkeråd manglet ennå, og regjeringen og kirkeledelsen var enige om at et slikt representativt topporgan burde opprettes. AP-flertallet på Stortinget stemte likevel i 1953 ned et forslag om å opprette det. Flertallet var redd for at en «mørk og livsfjern» kristendom skulle få større makt i kirken på bekostning av Stortinget selv.

Derimot skulle bispedømmerådene med lange mellomrom få komme sammen til felles møter, og de fikk et eget fellesråd fra 1963. Dermed fantes det en slags valgte kirkelige sentralorganer ved siden av Kirkedepartementet, men de var atskillig svakere enn det påtenkte kirkerådet.

Helvetesstriden

Frykten for «mørk kristendom» i 1953 skyldtes delvis at den såkalte helvetesstriden satte sinnene i kok det året. Professor Ole Hallesby, formann i Indremisjonsselskapet, holdt en radioandakt hvor det framgikk at han trodde på evig fortapelse for ikke-omvendte. Den teologisk liberale biskop Kristian Schjelderup avviste på sin side denne læren.

Mange i kristenfolket mente biskopen dermed hadde stilt seg utenfor kirkens bekjennelse og måtte gå av, men hans opptreden ble til slutt godtatt i statsråd. Derfor var det nettopp han som kunne vigsle den første kvinnelige presten i Den norske kirke i 1961.

Fotografi som viser Arild Edvardsen som leder allsang under demonstrasjon mot porno i Kvinesdal
Arild Edvardsen (1938–2008) grunnla misjonsstiftelsen Troens Bevis Verdens Evangelisering i Sarons Dal i Kvinesdal. Som karismatisk vekkelsesevangelist reiste han både i Norge og i utlandet. Her leder han allsangen under et demonstrasjonstog mot pornografi i Kvinesdal i 1969. Foto: Per Ervik/Aktuell/NTB scanpix

Nye arenaer

I det større bildet var pietisme av Hallesbys merke på vikende front. Den ble utfordret av en sterkere kirkelighet, av et økende sosialetisk engasjement og, fra ca. 1960, av en karismatisk, følelsesbetont kristendomsform.

De store lekmannsorganisasjonene tapte oppslutning, mens virksomheten innenfor den gradvis mer selvstendige statskirkens rammer ble mer variert og økte. Ikke minst gjaldt det ungdomsarbeid.

Fotografi av biskop Eivind Berggrav med andre biskoper, fotografert på World Council of Churches
Biskop Eivind Berggrav fotografert med biskop Athenagoras, Marc Boegner, erkebiskopen av Canterbury Geoffrey Fisher og G. Bromley Oxnam under Kirkenes Verdensråds generalforsamling i august 1954. Foto: John Dominis/The LIFE Picture Collection/Getty Images

Med Berggrav i spissen engasjerte Den norske kirke seg med styrke i den økumeniske bevegelsen. Den var blant stifterne av Det lutherske verdensforbund i 1947 og av Kirkenes verdensråd året etter. En organisasjon for å drive internasjonalt hjelpearbeid vokste fram til å bli Kirkens Nødhjelp i 1953. Kristenfolket ville dessuten gjøre seg gjeldende i det alminnelige kultur- og samfunnslivet, et ønske som blant annet munnet ut i Norske Kirkeakademier.

Rom med bibelsitat og altertavle på vegg i bakgrunne. Veggen synes nestn ikke fordi rommet er fylt opp av pakker i gråpapir. I forgrunnen 5-6 personer som putter pakkene i sekker.
Kirkens Nødhjelp ble opprettet i 1947 under Menighetspleiernes Landsforbund, og fikk i 1953 status som selvstendig organisasjon. Bildet er fra høsten 1947 og viser en av Kirkens Nødhjelps første innsamlingsaksjoner. I pakkene ligger det hovedsaklig klær som skal til nødlidende mennesker i Tyskland. Foto: ukjent/Kirkens Nødhjelp

Sekulariseringstendenser

96,2 % av nordmennene var medlemmer av Den norske kirke i 1946, et tall som ikke sank mer enn til 94 % i 1970. Sekulariseringstendensene var likevel sterke og tiltakende. Human-Etisk Forbund ble stiftet i 1956 med full sekularisering av det offentlige livet som fremste kampsak.

I grunnskolen mistet kristendomsfaget sin status som kirkens opplæring av sine medlemmer i 1969, riktignok til sterke protester.

Av Nils Ivar Agøy
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. feb. 2016 11:28