Atomfrykt

Frykten for atomkrig fulgte den norske befolkningen under den kalde krigen. Flere hundre tusen nordmenn engasjerte seg i protestene mot atomkappløpet. Samtidig var atomvåpnene en viktig del av NATOs, og dermed Norges, forsvarsstrategi.

Mens spørsmålet om fortapelsens og helvetes plass i kristendommen skapte splid i Den norske kirke på 1950-tallet, ble titusener norske kvinner og menn rammet av en mer jordnær undergangsfrykt: Ville den kalde krigen ende med et kjernefysisk ragnarok som utslettet alt liv på kloden?

Svart-kvitt-foto. Me ser ut i havet der ei sky av røyk og damp stig opp or havet i form av den karakteristiske atombombesoppen.
Foto fra USAs prøvesprenging av atombomber på Bikini-øyene i 1946. Foto: Fredrik Carl Mülertz Størmer /Norsk Teknisk Museum/CC BY

Fra Hiroshima til Bikini

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 drepte 150 000–200 000 mennesker. Mange hadde håpet at de grufulle virkningene av bombene ville føre til et verdensomspennende forbud mot atomvåpen. Men FN-forhandlingene om et slikt forbud strandet raskt.

USA gjennomførte en serie med prøvesprengninger på og rundt Bikini-øyene i Stillehavet i 1946. I september 1949 ble det kjent at Sovjetunionen hadde gjennomført sin første kjernefysiske prøvesprengning. Atomvåpenkappløpet var i full gang.

Høsten 1952 tok kappløpet en ny og dramatisk vending: USA testet en hydrogenbombe – «vannstoffbombe» – i Stillehavet. Den hadde en ødeleggelseskraft på om lag tusen ganger Hiroshima-bomben. Det var mer enn nok til å jevne en moderne storby med jorden.

Under en radioaktiv himmel

Norge var spesielt utsatt for radioaktivt nedfall fra atomprøvesprengninger på den nordlige halvkule. De sovjetiske prøvesprengningene i Barentshavet og på Novaja Semlja førte i 1957–1958 til en urovekkende økning av radioaktivt nedfall i Norge.

Helsedirektør Karl Evang fryktet at vedvarende prøvesprengninger i norsk nærområde ville utsette befolkningen for økt risiko for visse typer kreft og føre til skader på arveanlegget hos utsatte befolkningsgrupper.

Selv om myndighetene var opptatt av ikke å skape unødig engstelse i befolkningen, gikk tusener av norske kvinner og menn i protesttog mot prøvesprengningene. Nær en kvart million nordmenn skrev våren 1957 under på et opprop med krav om prøvestans forfattet av fredsprisvinneren Albert Schweitzer.

Fotografi av demonstrasjonstog på Karl Johan: parole med tekst: "Stopp A-bombeprøvene. Tenk på neste generasjon. Vi krever nytt norsk initiativ"
1. mai-tog på Karl Johans gate, 1958. Foto: Jan Stage/NTB scanpix

Nei til atomvåpen på norsk jord

Frykten for atomkrig, og da særlig for at sovjetiske atomraketter skulle bli sendt mot norske byer og militære mål, førte til at Arbeiderpartiets landsmøte våren 1958 vedtok en resolusjon som sa nei til utplassering av atomvåpen på norsk jord i fredstid.

Vedtaket var en strek i regningen for dem i partiets ledelse som mente at landets sikkerhet ville være best tjent med å beholde muligheten for utplassering av amerikanske atomraketter i Norge. Også i Forsvaret og de borgerlige partiene var det enkelte som ivret for en slik løsning, mens den politiske venstresiden sto samlet mot det de oppfattet som norsk deltakelse i atomopprustningen.

Norske myndigheter tok opp atomspørsmålet i Nato og FN, men vant til å begynne med ikke gehør hos stormaktene for et forbud mot prøvesprengninger. Først tidlig på 1960-tallet innledet USA, Sovjetunionen og Storbritannia seriøse samtaler med sikte på et forbud mot prøvesprengninger på eller over jordens overflate.

Det skjedde etter nye atmosfæriske prøveserier i 1961–1962, som toppet seg med sprengingen av en sovjetisk «superbombe» på 50 megatonn ved Novaja Semlja i september 1961. Da forberedte norske myndigheter seg på å evakuere deler av befolkningen i Finnmark.

Mange tusen demonstranter

Den norske atomvåpenmotstanden gikk i bølger. Et foreløpig høydepunkt ble nådd høsten 1960, da mer enn 100 000 mennesker i Oslo-regionen skrev under på et opprop for «Kampanjen mot atomvåpen».

En landsomfattende protestaksjon gikk av stabelen i påsken 1961, med protestmarsjer og folkemøter over hele landet. Bare i Oslo var det fire store demonstrasjoner, som munnet ut i et folkemøte foran rådhuset med nær 15 000 til stede.

Aktivistene ble kritisert for politisk naivitet og for å løpe Sovjetunionens ærend. Men det var undergangsfrykt, ikke revolusjonslengsel, som lå bak engasjementet.

Eller som hovedtaleren på folkemøtet, professor John B. Hygen, uttrykte det:

Vi er hverken ulver i fåreklær eller får i ulveklær. Vi er bare alminnelige mennesker som prøver å tale fornuftens og menneskelighetens sak i en fornuftsløs og umenneskelig tid. I menneskelighetens navn protesterer vi mot å gå videre på en vei som en ond dag ikke er noen vei lenger, men en avgrunn.

Emneord: Politikk og makt, Norge i verden Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 30. jan. 2024 15:45