print logo

NATO-medlemskap og blokkpolitikk

I 1949 søkte Norge trygghet i en spenningsfylt verden gjennom samarbeid med USA, Canada og en rekke land i Vest-Europa. Fellesskapet fikk navnet NATO og innebar et tydelig brudd i norsk utenrikspolitikk.

Avgjørelsen om NATO-medlemskapet satt langt inne, og norske myndigheter valgte i første omgang tilslutning til den vestlige militæralliansen nesten som en nødløsning.

Andre verdenskrig hadde synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Det viste seg at en implisitt britisk garanti mot angrep sjøveien ikke var tilstrekkelig. Derfor stod det klart for de fleste i regjeringen at landet trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.

I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige rammen: en handlekraftig organisasjon for kollektiv sikkerhet, under ledelse av stormaktene. Norge gikk en periode inn i rollen som «brobygger» for å styrke stormaktenes samarbeid, også med sikte på egen trygghet.

Blokkdannelser og usikkerhet

Krigstidens allianse mellom Sovjet og vestmaktene slo imidlertid raskt over i konflikt. Allerede våren 1946 sa Winston Churchill at det hadde senket seg et «jernteppe» gjennom kontinentet.

Ulike strategiske interesser, økonomiske systemer og ideologier delte Europa i to. Forholdet mellom Sovjetunionen og vestmaktene spisset seg alvorlig til fra 1947 og truet FN-samarbeidet. Den norske FN-linjen måtte dermed oppgis.

Såkalte folkerepublikker dominert av kommunister og kontrollert fra Moskva ble opprettet i Bulgaria, Romania, Ungarn og Polen og skapte frykt for sovjetisk ekspansjon. President Harry Truman erklærte på sin side at USA ville støtte «frie folk» mot maktovertakelse og press utenfra. Det utviklet seg raskt to blokker – øst og vest – som stod steilt mot hverandre.

Norge velger Vesten

I denne konflikten var det nødvendig for den norske regjeringen å markere sin tilhørighet i vest. «Vi kan ikke stille oss likegyldige til den ideologiske kampen mellom demokrati og totalitært styre», sa utenriksminister Halvard Lange våren 1948.

Da hadde sovjetisk press mot Finland og et kommunistledet kupp i Tsjekkoslovakia, som også hadde drevet brobyggingspolitikk, skapt økt frykt for nye fremstøt østfra. Det var reell fare for at Sovjetunionen ville tvinge Norge inn i en tilsvarende avtale som finnene måtte godta, og som begrenset deres handlefrihet.

Nordisk løsning?

For å løse Norges sikkerhetsproblem ønsket regjeringen egentlig et skandinavisk forsvarsforbund. Forutsetningen var da en garanti fra USA og Storbritannia om hjelp i tilfelle krig eller trussel om angrep, samt rask adgang til å kjøpe våpen.

De smertelige erfaringene fra 1940 fikk norske myndigheter til å legge vekt på at vestlig hjelp i en krisesituasjon måtte kunne planlegges på forhånd. Svenskene fryktet imidlertid at en tilknytning vestover ville provosere Sovjet, og tviholdt på nøytraliteten.

Dermed strandet forhandlingene, og 4. april 1949 sluttet Norge og Danmark seg til Atlanterhavspakten.

Norske forbehold

I første omgang var NATO-alliansens viktigste innhold en garanti for at angrep på Norge ville bety krig med USA. Det innebar en overgang fra underforstått til åpen vestlig tilknytning.

Dessuten fikk forsvaret amerikanske våpen på svært fordelaktige betingelser. Alle var opptatt av at styrket militær beredskap ikke måtte komme i veien for den økonomiske gjenreisningen.

Norge ville imidlertid ikke tillate allierte baser på norsk jord i fredstid, og myndighetene la opp til at arbeidet med å bygge opp det nasjonale forsvaret ellers stort sett skulle fortsette som før. Men blokkpolitikken førte snart til at hendelser på den andre siden av kloden grep direkte inn i norske forhold.

Opprustning

Korea-konflikten og utvikling av en mer omfattende «kald krig» mellom øst og vest innebar et omslag til forsert opprustning fra 1951.

Forsvarsbudsjettene ble tredoblet og vokste til over fem prosent av nasjonalproduktet. Tjenestetiden for soldater i marinen økte fra ni til 18 måneder. Gjenreisningspolitikken kom under press.

De langsiktige konsekvensene av Norges tilslutning til NATO ble også viktige. Norsk utenrikspolitikk kom gjennom 1950- og 1960-årene til å bygge på at landets interesser best kunne sikres ved et tillitsfullt samarbeid innenfor den vestlige alliansen. Et stadig tettere vestlig samspill preget norsk samfunnsutvikling både innad og utad.

Fotografi av tre raketter, antiluftskyts
Amerikanske luftvernsraketter på Rustan i Asker, 1959. Foto: NTB scanpix

Oppslutning og motforestillinger

Det fantes klare motforestillinger mot de nære forbindelser med vestlige stormakter så vel i Arbeiderpartiet som på borgerlig side.

En nasjonal konservativ skepsis til amerikansk innflytelse strakte seg inn i 1950-årene. På venstresiden var NATO-motstanden en kampsak som førte til splittelse av Arbeiderpartiet i 1961. Men et klart flertall sluttet raskt opp om det vestvendte samarbeidet. Sommeren 1949 sa godt over halvparten av befolkningen at norsk medlemskap reduserte risikoen for krig. Bare tolv prosent mente det motsatte.

Til tross for økende motstand mot opprustning og atomvåpen lå oppslutningen om NATO gjennom de følgende tiårene for det meste i nærheten av 2/3, og medlemskapet ble for de fleste en selvfølgelig del av Norges tilhørighet i den vestlige verden.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. apr. 2016 09:45