print logo

Sosialdemokratisk storhetstid

Arbeiderpartiet hadde regien da Norge ble omdannet til et moderne velferds- og velstandssamfunn i de første tiårene etter annen verdenskrig. Men store deler av det sosialdemokratiske prosjektet fikk støtte også fra de andre partiene.

Praktisk reformpolitikk, planlagt modernisering og rask økonomisk vekst var hovedsaker i Arbeiderparti-regjeringenes arbeid og sikret partiet sterk, stabil og langvarig oppslutning i etterkrigsårene.

På linje med hovedtrenden i Nordvest-Europa tok det sosialdemokratiske prosjektet sikte på å kombinere økonomisk planlegging og samfunnsstyring med politisk frihet og personlig tiltakslyst.

Samarbeid

I hele perioden fra midten av 1930-årene til utløpet av 1960-årene fikk Det norske Arbeiderparti mer enn 40 prosent av stemmene ved stortingsvalg. Fra 1945 hadde partiet rent stortingsflertall i 16 år og satt, med et avbrudd på tre uker i 1963, sammenhengende med regjeringsmakten til 1965.

Likevel er det misvisende å kalle Norge en «ettpartistat», som historikeren Jens A. Seip spissformulerte det i 1963. Mer treffende er nok fagfellen Tore Grønlies karakteristikk: «samarbeids- og forhandlingsstaten».

Regjeringens arbeid tok utgangspunkt i et felles program for alle de politiske partiene. «Vi skal etter min mening være innstilt på samarbeid», sa statsminister Einar Gerhardsen til sine egne i 1950, før han la til at man også måtte vise hvem som hadde ledelsen.

Praktiske og rasjonelle løsninger

Både når det gjaldt sosiale reformer, økonomisk styring og industriell modernisering, var Arbeiderpartiet den drivende kraft. Partiets langsiktige mål var et sosialistisk samfunn. Men folk ga dette begrepet ulikt innhold. En programrevisjon i 1949 gjorde AP til et av Europas minst dogmatiske sosialdemokratiske partier.

Valget av løsninger måtte være «et praktisk spørsmål». Styringen av den økonomiske utviklingen skulle bygge på rasjonelle overveielser. Endringsprosessene i samfunnet forutsatte medvirkning og oppslutning fra de berørte parter. Sosialisme ble på denne måten til de stadige reformers politikk.

Ny fagøkonomisk innsikt og nye virkemidler for å styre samfunnsøkonomien utgjorde en viktig del av grunnlaget for den reformistiske politikken. Økonomisk teori knyttet til navn som J. M. Keynes i England og Ragnar Frisch i Norge gjorde at et krisefritt velferdssamfunn fremsto som en realistisk mulighet.

Demokratisk planstyring

Rask gjenreisning etter krigen forutsatte plan og styring. Selv liberale markedstilhengere sa at man ikke kunne overlate gjenreisningen til «kreftenes frie spill».
 
Arbeiderpartiet oppfattet statlig økonomisk planlegging som en snarvei til videre vekst og modernisering. Samtidig betraktet ledende sosialdemokrater slik styring som en forutsetning for demokratiet, fordi den kunne sikre utjevning og stabilitet.

Nød og fattigdom hadde lagt grunnlag for ødeleggende totalitære bevegelser både til høyre og til venstre etter første verdenskrig. Nå skulle jevnt fordelt planlagt velstand skape et trygt og godt samfunn. Finansminister Erik Brofoss, som utformet den økonomiske politikken, hevdet at sentral styring representerte «et steg mot økt frihet».

Frihet og regulering

Men forholdet mellom frihet og regulering var ikke så enkelt. Styringssystemet fant sin form gjennom flere års prøving og feiling. Mange tiltak møtte motstand fra borgerlig hold og fra næringsorganisasjonene. Forsøk på å bygge opp faste samordningsorganer for regulering og omstilling i næringslivet måtte tilpasses den økonomiske og politiske virkeligheten.

Kraftig strid om pris- og rasjonaliseringsloven i begynnelsen av 1950-årene viste at bruk av direkte statlig kontroll ikke var noen farbar vei i et åpent samfunn. Ledende krefter i Arbeiderpartiet fant ut at indirekte virkemidler var bedre egnet til å lede økonomien i ønsket retning, særlig i en situasjon hvor partiet hadde politisk flertall.  

Liberalisering av utenrikshandelen åpnet samtidig økte muligheter for modernisering av næringslivet gjennom konkurranse på privatøkonomisk grunnlag. Den sosialdemokratiske løsningen ble å forene utstrakt markedsøkonomi med en myndig stat som tok ansvar for befolkningens velferd gjennom overordnet styring. Og organisasjonene i nærings- og arbeidslivet fant sin plass i en forhandlingsøkonomi mellom likeverdige parter.

Bred oppslutning

Rask og jevnt fordelt økonomisk vekst i perioden frem til 1970 ga grunnlag for en velstandsøkning uten tidligere sidestykke for nordmenn flest. Samtidig drev Arbeiderpartiet frem utbygging av nesten heldekkende trygde- og pensjonsordninger og et sterkt offentlig helse- og skolevesen med bred støtte fra de andre politiske partiene.

Oppslutningen om den sentrumsorienterte samfunnsmodellen norske sosialdemokrater sto bak, var klar og langvarig. Da de borgerlige partiene tok over regjeringsmakten i 1965, ble denne modellen i store trekk ført videre. Sosialdemokratiets storhetstid kan dermed sies å strekke seg helt til begynnelsen av 1970-årene.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. aug. 2017 12:56