print logo

Utdanningseksplosjon

Utdanningsnivået i den norske befolkningen økte med eksplosjonsartet kraft etter krigen. I skoleåret 1945/1946 var det drøye 15 000 gymnasiaster i Norge. Tretti år senere var tallet nær firedoblet.

I løpet av de første etterkrigstiårene foregikk det en kraftig skoleutbygging i landet. Nye skolebygg ble reist over hele landet. Skolegangen ble lengre, og nye skoleslag kom til.

Skole og utdanning var viktige felter i Arbeiderpartiets moderniserings-program. Å øke befolkningens utdanningsnivå og gi flere adgang til høyere utdanning var viktige målsetninger. Det var en forutsetning for modernisering og økonomisk vekst. Behovet for utdannet arbeidskraft var stort på alle samfunnsområder.

Utdanning var også et ledd i en sosial utjevning. Å gi arbeiderklassens barn adgang til i skoler som tidligere var forbeholdt de mer velstående klasser, inngikk som en viktig byggestein i den sosialdemokratiske visjonen. Sosiale forskjeller skulle reduseres, slik at alle fikk det samme utgangspunktet. Halvparten av landets 18-åringer og hver femte 22-åring var under utdanning i 1975.

Fotografi, rektor taler til nye studenter ved aulatrappen
Immatrikulering av nye studenter i 1967. Foto: ukjent/Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo

Grunnskolereform

I 1959 vedtok Stortinget en ny lov om folkeskoler der skillet mellom by- og landfolkeskolene ble opphevet og forskjellene i læringskrav til gutter og jenter fjernet.

Dette ble også startskuddet for overgangen til niårig skoleplikt med obligatorisk ungdomsskole. Dermed ble både den gymnasforberedende realskolen og den praktisk rettede framhaldsskolen faset ut til fordel for en felles ungdomsskole. I 1969 ble niåring skolegang obligatorisk.

Store barnekull og lengre skolegang førte til en kraftig vekst i elevtallet i grunnskolen. Samtidig ble antallet skoler redusert som resultat av omfattende sentralisering. Store sentralskoler ble bygget omkring i hele landet, mens mindre bygdeskoler ble lagt ned.

Reaksjonene på sentraliseringen var blandet. De store skolebyggene var flotte, med mange spesialrom og en lærerstab med mer kompetanse. Men skoleveien ble lengre og kontakten mellom bygd og skole svakere. Flere steder var det lokale protester.

Fotografi av tre klasser på en bygdeskole: svært få elever
Første, andre og tredje klasse på Sveindal skole i Grindheim, 1959. Foto: Historiske Foto – Marnardal og Audnedal

Gymnas og yrkesskole

Grunnskolereformen forutsatte også en endring av neste trinn i allmennutdanningen. Omfattende initiativ ble tatt for å reformere de videregående skoleslagene. Videregående allmenndannende skoler ble innført ved lov i 1964.

I løpet av 1960-tallet foregikk det et omfattende utredningsarbeid for hele den videregående skolesektoren. I 1974 kom loven om videregående skole. Det tidligere skillet mellom gymnas, yrkesskole og handelsskole ble nå avskaffet for å bygge ned skillet mellom praktiske og teoretiske fag.

Allerede i 1939 hadde det blitt lagt fram en landsplan for utbygging av realskoler og gymnas på bygdene. Landsgymnas som ikke allerede var statlige, ble overtatt av staten rett etter krigen, og en rekke nye gymnas ble startet. Men fortsatt var gymnaskapasiteten for dårlig, særlig på bygdene.

Også de yrkesrettede skolene ble kraftig utbygget i tiårene etter krigen. Fra 1945 var yrkesrettede skoler for industri- og håndverksfag samlet i en felles yrkesskolestruktur med ettårig forskole og tre års tilleggsutdanning i læretiden. I løpet av 1950-tallet ble også yrkesutdanning innenfor handel og kontor styrket og reformert.

Fotografi som viser elever i arbeid på storkjøkken på yrkesskole
Kokkeskole i Oslo, 1964. Foto: Wilhelm Råger/Oslo museum/CC BY-SA

Spesialskoler

Også skolegangen for barn med spesielle funksjonshindringer ble styrket. I 1951 ble det lovfestet at staten hadde ansvar for å gi et likeverdig og tilpasset skoletilbud til alle barn og unge med særskilte behov. De gamle spesialskolene hadde bare gitt et ufullstendig utdanningstilbud.

Loven ble fulgt opp ved bygging og drift av spesialskoler, blant annet et betydelig antall døveskoler og skoler for blinde og synshemmede. Særlig sterk var veksten for barn med generelle lærevansker. Sytti prosent av spesialskoleelevene tilhørte denne gruppen ved inngangen til 1970-tallet. Fra 1976 ble ansvaret for å gi fullverdig og tilpasset undervisning lagt til de ordinære skolene.

Lærermangel

Med en så kraftig skoleutbygging fulgte et stort behov for utdannede lærere. Særlig var problemet stort i grunnskolen, der lærermangelen var betydelig gjennom hele denne perioden.

Selv om antallet lærerskoler økte, tok det tid før behovet for lærerkrefter var dekket. Særlig var problemet stort i distriktene, og mange skoler ble drevet av lærere uten full utdanning. I 1955 var rundt tjue prosent av lærerne i grunnskolen uten godkjent utdanning. Ti år senere lå denne andelen på rundt tretti prosent.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 11:35