print logo

Bilismen slår gjennom

Personbilen ble et vanlig syn i Norge mellom 1950 og 1970. Den endret reisevaner, måten varer ble fraktet på, hvor folk bodde, og hva de gjorde på fritiden.

Bilismen sto sentralt i gjennombruddet for et moderne forbrukersamfunn i Norge mellom 1950 og 1970. Personbilen revolusjonerte transport, bo­set­tings­mønstre, fritidsliv og ferievaner. Den ble det viktigste symbolet på velstand og uavhengighet, før den fra 1970-årene også ble forbundet med forbrukersamfunnets skyggesider som forurensning og stress.

Svart-kvitt-bilete. Mann ligg i graset ved sida av eit pyramidetelt. ein bil står parkert tett til teltet. Storslegen natur i omgjevnandane.
Frihet i en Ford! Å ha tilgang til en bil åpnet opp for reiser og opplevelser man ikke hadde hatt innenfor rekkevidde tidligere. Utover 1950-tallet var bilen ofte å finne avfotografert på postkort som viste fram reisemål i Norge. På dette postkortet ser vi en ferierende mann som nyter naturen på rasteplassen Tomleødegård ved Valdres i 1960. Foto: Normann/Normann kunstforlag AS/ CC BY

Amerikansk forbilde

I mellomkrigstiden hadde bilismen slått rot med utgangspunkt i amerikanske forbilder. Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen beskrev alt i 1928 en fattiggutt som slet med å luke ugress, men hadde målet klart:

Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt,
og åkern var så stor.
Og den må slite orntli
som driver på akkord
og har som mål i livet
å kjøpe sig en Ford!

I 1930-årene var bilsalget stort nok til at det ga grunnlag for flere norske «samlefabrikker» som leverte mange tusen kjøretøy med deler fra Chrysler og General Motors. En begeistret samtidsobservatør kalte dette «en forminsket utgave av det strålende amerikanske bileventyr». Siden er det ikke blitt laget biler i stor skala i Norge.

Rasjonering

Rett før annen verdenskrig fantes det rundt 100 000 biler totalt i Norge, og personbiltettheten lå på ca. 50 innbyggere per kjøretøy. Forholdstallet var det samme i 1950 – nesten dobbelt så mange personer per bil som i Sverige. Men 20 år senere hadde omtrent annenhver familie egen bil her i landet, som i resten av Skandinavia.

Mens amerikanske biler dominerte markedet før krigen, ble etterkrigstidens bilimport preget av strenge restriksjoner og knapphet på dollar. Den som ville skaffe seg bil, måtte ha kjøpetillatelse – i utgangspunktet forbeholdt folk med viktige transportbehov i arbeidet, som leger og handelsreisende.

Bilparken vokser

Rasjoneringen ble ikke helt avviklet før høsten 1960. Men flere år tidligere var den lempet på gjennom handelsavtaler med Tsjekkoslovakia, Russland og Sverige, som ga nordmenn tilnærmet fri adgang til Škoda, Moskvitch og Volvo, slik at antallet personbiler ble mer enn tredoblet fra 1950 til 1960.

Med et bredere utvalg av engelske, tyske og franske modeller økte bilparken deretter enda raskere og nådde en million kjøretøyer i 1973.

«Forandret verden»

Bilen la grunnlaget for så store samfunnsendringer at den er blitt kalt «maskinen som forandret verden».

I Norge som ellers hvor den slo igjennom, førte massebilismen med seg annerledes boligplanlegging, samt utbygging av nye veisystemer, broer, tuneller og infrastruktur for å legge til rette for andre transport- og reisevaner enn tidligere.

Fotografi som viser familie i bil på ferie. Mor og barn lener hodet ut av vindu, moren fotograferer
Bilferie, sommeren 1960. Foto: Aage Storløkken/Arkiv/NTB scanpix

Allerede i 1952 sto bilen for omtrent like mye persontransport som jernbanen. I 1970 hadde NSBs persontransport sunket litt, og forstadsbaner og trikker fraktet under halvparten så mange passasjerer som i 1946. Samtidig hadde personbilen ansvaret for en transport på nærmere 18 milliarder personkilometer – en økning på over 1600 prosent.

Stolthet og velstand

Like viktig som slike tall er nok de endringene som bilismens gjennombrudd førte med seg i opplevd livskvalitet for samtidens mennesker.

Erik Brofoss, Norges Banks sjefdirektør gjennom 1960-årene, var sikker på at det fremste utslaget av den enestående økte velstand for folk flest var å føle gleden og stoltheten over selv å eie en bil.

Bilen hadde før krigen vært mye av et overklasseleketøy. Da den ble allemannseie, bidro den så sterkt til å rive ned gamle skranker at en ledende svensk sosialdemokrat i 1956 hevdet at «bilismens utveckling er det mest påtagliga i vår tids demokratisering».

Frigjøring med motforestillinger

Men privatbilismens vekst fikk følger som også skapte alvorlige motforestillinger. Økt antall trafikkulykker førte tidlig til bekymring. Allerede i 1960 ble mer enn 6000 mennesker skadd eller drept i trafikken her i landet, og tallet var nesten fordoblet i 1971, som markerte et topp-punkt i denne dystre statistikken.

Fotografi av bilkø
E-18, 9. august 1969. Bladet Aktuell skrev at E-18 «eller Sørlandske som den populært kalles», er «Ferieveien fremfor noen». Foto: Per Ervik/Aktuell/NTB scanpix

Samtidig viste det seg vanskelig å bygge ut et veisystem som kunne holde tritt med privatbilismens raske ekspansjon. Rushtidskøer og lokal forurensning synliggjorde fra slutten av 1960-årene problemene ved forbruksvekst og økende sentralisering som bilismen var vevet inn i. Men for de aller fleste betydde skyggesidene mindre enn den personlige frigjøringen bilen representerte.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. jan. 2017 09:57