De første tiårene etter annen verdenskrig blir kalt husmorperioden i norsk historie. I noen tiår hadde godt over halvparten av alle voksne kvinner hjemmet som sin eneste eller viktigste arbeidsplass. Husmor var simpelthen definisjonen på en gift kvinne i perioden 1945–1970.
Slett ikke alle var heltidshusmødre. Gifte bondekvinner og yrkeskvinner ble som regel også regnet som husmødre. De aller fleste ble likevel heltidshusmødre når de fikk sitt første barn.
Babyboom
Befolkningsstrukturen var én grunn til at husmødrene var så mange. Befolkningen i landet var ung på 1940-tallet, nesten halvparten var mellom 16 og 44 år. En større andel av disse giftet seg, og de ventet ikke like lenge som tidligere generasjoner. På 1950-tallet var brudenes gjennomsnittsalder 23 år.
Resultatet ble en babyboom som startet midt på 1940-tallet og varte til etter 1960. Bare i løpet av 1946 ble det født mer enn 70 000 barn i Norge, en rekord som ennå ikke er slått, til tross for sterk befolkningsvekst.
Kjernefamilien
Etterkrigstidens husmødre var alene om husarbeid og barneomsorg i større grad enn tidligere generasjoner. Hushjelpene var på vei ut, det samme var praksisen med ugifte slektninger som tidligere hadde kunnet bidra i de mest strevsomme fasene. Barnehagene var få, og barnehageplass var uoppnåelig for en vanlig familie.
De mange unge barnefamiliene måtte derfor som regel klare seg uten hjelp utenfra. Husarbeidet var fortsatt tungvint for de fleste. Elektrisk strøm og innlagt vann manglet mange steder på bygdene. I byene var det boligmangel og trangboddhet. Moderne husholdningsteknologi var fortsatt mangelvare for de fleste.
Viktig arbeid
Husmødrenes arbeid ble verdsatt på mange måter. Modernisering av hjemmene og av husarbeidet ble sentrale politiske oppgaver. Mye ble satset på økt kunnskap om husstell, gjennom skolekjøkken og husmorskoler, daglig husmortime i radioen og informasjon fra Statens opplysningskontor i husstell.
For familiene var en hjemmeværende husmor et betydelig velferdsgode. Det arbeidet kvinner utførte hjemme, gjorde hverdagene bedre både for barna og for familieforsørgeren. Mange gifte kvinner opplevde det også som en stor lettelse å slippe lønnsarbeid ved siden av de mange og til dels tunge oppgavene hjemme.
Deltakelse i arbeidslivet
Husmorlivet var ikke uproblematisk. En husmor var økonomisk avhengig av ektefellen og sårbar hvis ekteskapet ble oppløst.
For Arbeiderpartiet var det en målsetning at barnefamiliene skulle klare seg med én inntekt. Selv om mangelen på arbeidskraft var stor, ble det ansett som viktig at de gifte kvinnene fikk muligheter til å være hjemme. Skattepolitikken var det viktigste virkemiddelet for å sørge for at dette ble mulig også for en gjennomsnittsfamilie.
Husmorpolitikk som hindring
Etter hvert som husarbeidet ble enklere og barna større, var det også flere som ønsket seg et arbeidsliv utenfor hjemmet, med mulighet til å tjene egne penger. Den husmorvennlige skattepolitikken ble da en betydelig hindring. Kvinnenes inntekt var sjelden høy nok til å kompensere for virkningene av skatteprogresjon og sjenerøse forsørgerfradrag.
Verken babyboom eller husmortilværelse var spesielt for Norge. Det gjaldt hele den vestlige verden. Men Norge, som det øvrige Skandinavia, skilte seg ut gjennom en aktiv husmorpolitikk som gjorde dette til noe mer enn et middelklassefenomen.