print logo

Teknologioptimisme, og begynnende tvil

Tro på teknologi, industrialisering og modernisering preget etterkrigsårene i Norge. Etter hvert meldte tvilen og bekymringene seg hos flere.

Etter den annen verdenskrig ble rask industrialisering sett som den sikreste veien til å heve hele folkets levestandard.  

Myndighetene ville prioritere de næringene som ga størst produksjonsutbytte i forhold til arbeidsinnsatsen, og overføre arbeidskraft fra «lavproduktive» til «høyproduktive» næringer. «Produktivitet» og «rasjonalisering» ble nøkkelord. Både næringsorganisasjoner og fagbevegelse sendte representanter til USA for å lære mer om rasjonalisering.

Arbeiderbevegelsen, som nå hadde regjeringsmakten, sluttet klarere enn i mellomkrigstida opp om et slikt program. Mens Industriforbundet hadde opprettet sitt eget rasjonaliseringskontor i 1928, fikk Landsorganisasjonen i Norge sitt kontor i 1947.  

Utvikling av kunnskap

Det offentlige satset sterkere enn før på å utvikle teknisk kunnskap.

Regjeringen opprettet en rekke forskningsråd og forskningsinstitusjoner for anvendt teknisk-naturvitenskapelig forskning. Disse skulle være et hjelpemiddel for rasjonalisering og effektivisering av næringslivet. Satsingen gjenspeilte teknologioptimismen.

Også ved universitetene framsto naturvitenskapene som representanter for det moderne og framtidsrettede. Og synet på at økonomisk virksomhet og levestandard nå var avhengig av teknisk og vitenskapelig utvikling, slo for alvor inn i realfagsutdanningen.

Fotografi som viser fire menn rundt en datamaskin
NUSSE (Norsk Universell Siffermaskin, Sekvensstyrt Elektronisk) var den første norskkonstruerte elektroniske regnemaskinen. Den kunne korte ned tiden det tok å regne på formler med mange dager. Maskinen stod ferdig i 1954. Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell /NTB scanpix

Skyggesider

De fleste oppfattet dette som positivt og delte vekst- og velstandsoptimismen. Men vekten på effektivisering og rasjonell drift kunne også marginalisere grupper og individer. Raske endringer i arbeidsforhold og bosetningsmønster førte til at mange mistet kontakten med noe kjent og trygt.

Noen grupper som falt utenfor «det moderne», møtte stort press om tilpasning. Det gjaldt i stor grad samene. Romfolk, som den gang ble kalt sigøynere og tatere, kunne oppleve rene overgrep.

Bruken av ny, vitenskapsbasert teknologi kunne også sprenge grensene for hva natur og naturressurser kunne tåle. Nye fangstmetoder førte til sammenbrudd i sildebestanden i 1960-årene. Store vassdragsutbygginger ga omfattende naturinngrep. Og ny industri forurenset luft, jord og vann. Men de bekymringene dette vakte, var ennå lite utbredt.

Blanding av tro og tvil

Først i 1970-årene kom mer omfattende reaksjoner. Sorgløs framgangstro ble utfordret. Kritikken vokste med den nye radikalismen i 1970-årene og med framveksten av en mangefasettert miljøopposisjon. I noen grad tok myndighetene kritikken til følge. Slik kom reformer som la begrensninger på bruk av sprøytemidler og på vassdragsutbygging. Omfanget av den nye oljevirksomheten ble et stridsspørsmål.

Men i store trekk fortsatte vekstpolitikken. Særlig de største partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, stilte seg i hovedsak bak den. Den økonomiske politikken og velferdspolitikken ble ikke avgjørende endret.

Tida etter 1970 ble likevel i større grad preget av en blanding av vekst- og teknologioptimisme og tvil om det ville være grunnlag for å videreføre den politikken som var ført i etterkrigstida.

Vitenskap på begge sider

Vitenskap ble stadig tydeligere som grunnlag både for «tradisjonell» politikk og for dem som ønsket grunnleggende endringer.  

Slik var bruken av avansert naturvitenskap en forutsetning for å hente olje og gass effektivt opp fra store havdyp. Men den lå også til grunn for klimaforskningen, som satte kanskje de mest grunnleggende spørsmålstegn ved om veksten etter det mønsteret som hadde preget perioden etter krigen kunne og burde videreføres.

Vitenskapen la også grunnlag for viktige utviklingstrekk som det var bred enighet om. Ett eksempel var tidligere uante muligheter for forebygging og helbredelse av sykdom. Slike muligheter ble utviklet i skjæringspunktet mellom naturvitenskap og medisin. Om dette også skapte dilemmaer, var det i større grad kilde til fortsatt optimisme og framtidstro.  

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. sep. 2017 10:46