print logo

Ernæring og folkeopplysning

Mat og ernæring ble viktige politiske spørsmål utover på 1900-tallet. Problemene oppstod når helserådene var i strid med viktige næringsinteresser.

Etter fem lange krigsår med forsyningsproblemer, villahøns, poteter i plenen og surt syltetøy ble Statens ernæringsråd gjenopprettet i 1946. Rådet stod sentralt i etterkrigstidens aktive matpolitikk, som hadde røtter i en blanding av vitenskap, folkeopplysning, sosialpolitikk og ønsket om en aktiv forebyggende helsepolitikk.

Sjølforsyning var ett mål, sunn folkeernæring et annet. Etter kort tid gikk det politikk i spørsmålene om befolkningens kosthold.

Vitaminer og skolefrokost

Den politiske interessen for mat og ernæring hadde startet som del av hygiene- og folkeopplysningsbevegelsen på 1800-tallet. «Den store grautstriden» i 1869 mellom eventyrsamleren P. Chr. Asbjørnsen og teologen og sosiologen Eilert Sundt handlet om hvorvidt den opplyste embetsstanden eller husmødrene kunne mest om å tilberede sunn, god og ressurseffektiv mat.

Medisinsk forskning viste stadig tydeligere tidlig på 1900-tallet at kosthold var viktig for helsa. Forskerne fant ut at et relativt fettrikt kosthold kunne forebygge tuberkulose, og kunnskapen om vitaminenes betydning økte.

Oslo-frokosten

I 1924 lanserte Oslos skolelegesjef Carl Schiøtz Oslo-frokosten: grovt brød med ost og fiskepålegg, helmelk og en C-vitaminrik frukt eller rotfrukt. Oslo-frokosten ble innført ved Oslos spesialskoler fra 1925 og tilbudt alle byens skolebarn fra 1935. Schiøtz var også leder av det første Ernæringsrådet fra 1937, men døde allerede året etter, og rådet lå deretter nede til 1946.

Etter krigen lanserte Ernæringsrådet en enklere variant av Oslo-frokosten – Sigdals-frokosten. Sunne matpakker hjemmefra, med skolemelk og kanskje en kålrotskive attåt. Kålrota var C-vitaminrik og ble lansert som «Nordens appelsin» til et folk som hadde vært vant til å betrakte den som grisefôr.

Fotografi, skoleelever til bords, melkeflasker og brødskiver
Skolemat på Lademoen i Trondheim, november 1946. Foto: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Varm lunsj, slik svenskene hadde, ble aldri en sak for den norske ernæringspolitikken. Varm middag på skolen ble forbundet med fattighjelp og usunn mat.

Bredt samarbeid

Statens ernæringsråd ble opprettet i en tid da samordning av ulike samfunnsinteresser var et viktig politisk mål. En rekke parter var representerte i rådet, fra husmorforbund til landbruksorganisasjoner og Helsedirektoratet. Karl Evang var rådets leder de sju første årene og helsedirektør helt til 1971.

Lenge hadde landbruksinteressene betydelig innflytelse i rådet, godt hjulpet av ønsket om nasjonal sjølberging, sterk distriktspolitikk og en god forsyningssituasjon for norske produkter. Så lenge forskningen om helse og kosthold var i samsvar med næringsinteressene, fungerte samarbeid og opplysningskampanjer godt.

Strid om forbruket av melk var imidlertid etter hvert med på å slå en kile inn i denne samordningspolitikken.

Matforsyning og næringsinteresser

Melk har alltid hatt en viktig plass i norsk matforsyning. Da skole­barn­under­søkelsen i mellomkrigstiden viste at melk kunne bidra til å forebygge tuberkulose, ble høyt melkekonsum en politisk målsetting.

Svart-kvitt-bilete. Eit trettitalskvinner står i ei trapp fore ein inngang ti eit bygg. Ved inngangen heng eit stort banner med påskrifta Melkemessen - Demonstrasjon av nasjonalt kosthold.
Et virkemiddel for å spre informasjon om melkens gode egenskaper var Melkemessen. På Melkemessen ble det holdt foredrag og demonstrasjoner som alle hadde som mål å få husmoren til å handle inn og bruke mer melk i husholdningen. Messen varte i en ukes tid og skapte liv og røre på små og store steder i landet. Her ser vi dekorasjonen til inngangspartiet da messen ble holdt i Folkets hus i Moelv i 1934. Foto: Mikkel Sveinhaug/Domkirkeodden/CC BY

I Er­nærings­rådets sammensetning fra 1946 var jordbruket og melkebøndene godt representert. Disse hadde sterke interesser i en kostholdpolitikk som fremmet melkeforbruket.

Etter at rasjoneringen på matvarer ble opphevet i 1953, gikk sukkerforbruket til himmels. Problemet med tannråte fikk økende oppmerksomhet, og tradisjonell visdom var at melk styrket tennene. Men allerede tidlig i 1950-årene begynte det å komme forskningsresultater som viste en sammenheng mellom høyt inntak av melkefett og hjerte- og karsykdommer.

Lettmelka kommer

I disse spørsmålene ble sammensetningen av næringsinteresser og ernæringsforskere i rådet et dilemma. I 1960-årene var det høy overdødelighet av hjerte- og karsykdommer, særlig blant menn, og informasjonen om melkefettets rolle måtte ut. Men frykten for avsetningskrise for melkebøndene i form av et «smørberg», sammen med bekymringen for tannråte og tuberkulose, ble en bremsekloss.

Først i 1984 ble lettmelk lansert som et nytt og sunnere alternativ til helmelka, og den har etter hvert gått inn i kostholdet som «normalmelka» i de fleste hjem. Paradoksalt nok har de senere års populære lavkarbodietter snudd smørberget til smørmangel – men uten Ernæringsrådets velsignelse.

Henimot årtusenskiftet skiftet Ernæringsrådet navn til Rådet for ernæring og fysisk aktivitet, og det er i større grad blitt et kompetanseorgan for forebyggende helsetiltak.

Av Inger Elisabeth Haavet
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 13. jan. 2017 17:12