print logo

Nordisk samarbeid 1947–1960

Forslag om tettere skandinavisk økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeid var gjengangere de første femten årene etter annen verdenskrig. Like ofte som slike forslag ble fremmet, ble de skutt ned.

Initiativene for utvidet skandinavisk samarbeid kom særlig innen det økonomiske og sikkerhetspolitiske feltet. Den norske regjering foreslo å opprette en skandinavisk tollunion eller et lignende økonomisk samarbeid i 1947, 1950 og 1954. Samtidig var Norge, når alt kom til alt, det mest negative av de tre landene til å inngå i nært økonomisk samarbeid.

Sverige fremmet forslag om et skandinavisk forsvarsforbund i 1948, et prosjekt som led skipbrudd på grunn av uforenlige svenske og norske krav til samarbeidet. De viktigste samarbeidstiltakene som lot seg realisere – flyselskapet SAS, nordisk passunion og Nordisk Råd – var langt mindre viktige og vidtgående enn de som ble forkastet.

Drømmen om Norden

Tanken om nordisk eller skandinavisk politisk, økonomisk og militært samarbeid kom styrket ut av annen verdenskrig. Forestillinger om likheter og felles interesser ble forsterket av krigen, selv om de tre landene hadde forskjellige krigserfaringer og bitterhet mot svensk nøytralitetspolitikk var utbredt i Norge de første etterkrigsårene.

Fotografi av sas-fly sett fra annet fly, Frihetsgudinnen i New York i bakgrunn
SAS (Scandinavian Airlines System) ble opprettet i 1946 som et skandinavisk flyselskap, i utgangspunktet for å samarbeide om interkontinentale ruter. Bildet er fra 1948 og illustrerer ruten mellom København og New York. Foto: NTB scanpix

I de første 15–20 årene etter krigen var nordismen, eller skandinavismen, mest utbredt i Danmark og Sverige. I Norge fantes støtten først og fremst i Arbeiderpartiet i denne perioden.

I sentrumspartiene, særlig Bondepartiet og Kristelig Folkeparti, var motstanden mot et tett nordisk samarbeid utbredt og innbitt. Det hadde først og fremst historiske årsaker, men skyldtes også frykt for langvarig sosialdemokratisk dominans. Drømmen om Norden var i seg selv ikke tilstrekkelig til å utløse samarbeidsinitiativer.

Norden som forsvarsverk

Alle de tre initiativene for nordisk økonomisk samarbeid må også ses i lys av den bredere vesteuropeiske utviklingen og det amerikanske presset for å fremme europeisk integrasjon.

Det første initiativet, i 1947, hadde sammenheng med at amerikanerne gjennom Marshallplanen søkte å presse de vesteuropeiske landene til overnasjonalt økonomisk samarbeid. Skandinavene ønsket ikke å delta i noe slikt, så forslaget om en tollunion var åpenbart både en avledningsmanøver og et forsvarsverk for å unngå isolasjon.

Tilsvarende mekanismer gjorde seg gjeldende i 1950 og 1954–1955, da initiativene falt sammen med europeiske integrasjonsfremstøt – Kull- og stålunionen i 1950 og begynnelsen på EEC-forhandlingene i 1955. Det svenske forslaget om et skandinavisk forsvarsforbund i 1948 kom som et svar på trusselen om at Norge kunne komme til å slutte seg til en nordatlantisk allianse.

Hvordan kunne det ha seg at alle disse fremstøtene løp ut i sanden når fellesinteressene og den felles frykten var så utbredt?

Norge som bremsekloss

Fremstøtene for økonomisk samarbeid strandet først og fremst på norsk motstand. Den var delvis økonomisk begrunnet. Norge fryktet, med en viss grunn, at mer teknologisk avansert og kapitalsterk svensk industri ville utkonkurrere den norske.

I tillegg var mange bekymret for at det norske jordbruket ville bli rammet i en tollunion eller et fellesmarked. Det ville være vanskelig å konkurrere særlig med dansk, men også med svensk, jordbruk. Samtidig ville gevinsten for de viktigste norske eksportproduktene i beste fall bli marginale.

Når de økonomiske gevinstene fremsto som beskjedne, ville ikke Arbeiderpartiet tvinge gjennom norsk tilslutning, siden skepsisen til skandinavisk samarbeid var så utbredt og det ble ansett som viktig å bevare utenrikspolitisk enighet.

Når det gjaldt forsvarssamarbeid, var det i siste instans også Norge som sa nei, fordi Sverige ikke kunne akseptere selv en meget beskjeden formalisert tilknytning til vestmaktene, som var det norske minimumskravet.

Norsk anger

Det er knapt tvil om at de stadige norske fremstøtene for å ta opp igjen de forhandlingene nordmennene selv hadde brutt, skyldtes at ledelsen i Arbeiderpartiet følte et betydelig ubehag ved å ha måttet virke som bremsekloss. Det gjaldt særlig forsvarsforhandlingene.

De skandinaviske nabolandene klarte til en viss grad å utnytte dette ubehaget som ledende norske sosialdemokrater følte. Dette kan bidra til å forklare de avtalene som faktisk ble inngått, blant annet om Nordisk Råd, som ble realisert tross betydelig borgerlig motstand på norsk side.

EFTA – den beste av alle verdener

Avtalen om det europeiske frihandelsområdet EFTA i 1959 løste midlertidig de norske dilemmaene. Økonomisk samarbeid mellom de skandinaviske landene ble realisert. Norsk eksport fikk bedre adgang til større markeder, jordbruket ble holdt utenfor, og fiskeriene fikk særordninger.

Den norske forankring i et bredere samarbeid med Storbritannia som ankerfeste, tilfredsstilte de mest vestorienterte, som fryktet at et Norden under svensk ledelse kunne føre bort fra det nordatlantiske samarbeidet. De fantes også i Arbeiderpartiet.

Av Helge Ø. Pharo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. jan. 2016 10:10