print logo

Utenrikspolitisk opposisjon, 1946–1952

Gjenoppbygningen av Norge etter annen verdenskrig forsterket de økonomiske og sikkerhetspolitiske båndene til de vestlige stormaktene. Opposisjon mot den vestorienterte utenrikspolitikken oppstod i deler av alle partier.

Etter andre verdenskrig var det bred enighet om at landet raskt skulle gjenreises og utbygges videre. Det forutsatte rask industriutbygging, som var avhengig av store låneopptak i utlandet. Under den brede overordnede enigheten fantes det imidlertid betydelige spenninger, som kom til uttrykk i møte med de første etterkrigsårenes vanskelige virkelighet.

Rask gjenreisning forutsatte tilgang til dollar. Norge måtte derfor i 1946 ta opp lån i USAs eksport/import-bank (Exim). Sommeren 1947 valgte regjeringen, både av utenriksøkonomiske og av mer allmenne utenrikspolitiske årsaker, å slutte seg til Marshallplanen.

Opposisjon i alle partier

Både Exim-lånet og tilslutningen til Marshallplan-organisasjonen OEEC ble møtt med kritikk fra kommunistene og Arbeiderpartiets venstrefløy. Meningsmålinger viste at skepsisen til og motviljen mot det kapitalistiske USA var meget utbredt i de første etterkrigsårene.

I tillegg kom frykten for suverenitetstap og den tradisjonelle norske småstatsskepsisen mot stormakter. Dette kom særlig til uttrykk fra de borgerlige partiene under diskusjonen om Exim-lånet. Bondepartiet var førende, med støtte fra sentrale Høyre-politikere. Den borgerlige kritikken mot deltagelsen i Marshallplanen hadde noe av det samme preget.

For de borgerlige partiene overskygget imidlertid behovet for sikkerhetspolitisk forankring i vest stort sett bekymringene for økonomisk overstyring utenfra.

Balansekunst

Den utenrikspolitiske brobyggingspolitikken i de første etterkrigsårene forutsatte god balansekunst fra regjeringens side både hjemme og ute. På hjemmebane gjaldt det ikke å utfordre kommunistene og venstresiden i Arbeiderpartiet, som ikke ville akseptere noen form for vestorientering. I de fleste norske partier fantes også antimilitarister og nøytralister. På den annen side gjaldt det ikke å utfordre de mest Sovjet-skeptiske i regjeringspartiet og heller ikke de stadig mer Sovjet-kritiske i de borgerlige partiene og den borgerlige pressen.

Fotografi av det nye presidentskapet etter stortingsvalget i 1945: seks menn, tre foran, tre bak
Etter stortingsvalget i 1945 ble det valgt et nytt presidentskap. Bak, fra venstre: Aldor Ingebrigtsen (DNA), C.J. Hambro (H), Olav Oksvik (DNA). Foran, fra venstre: Jakob Lothe (V), Fredrik Monsen (DNA), Gustav Natvig-Pedersen (DNA). Tre av dem skulle bli fremtredende motstandere av eller skeptikere til den vestvendingen som fulgte etter brobyggingsperioden: Hambro, Oksvik og Natvig-Pedersen. Foto: R.J./NTB scanpix

Fra og med lanseringen av Marshallplanen ble denne balansegangen i realiteten umulig. Vestorientering var hele tiden reserveløsningen for regjeringen Gerhardsen dersom spenningen mellom øst og vest skulle komme til å lamme FN. En tilbakevending til den gamle nøytralitetspolitikken var ikke noe alternativ, heller ikke for det store flertallet på venstresiden som var mot tilslutning til NATO. For dem var løsningen et skandinavisk forsvarsforbund, også uten et formelt eller uformelt samarbeid med vestmaktene.

De borgerlige partiene var ikke tiltrukket av det skandinaviske alternativet, som ville bli dominert av sosialdemokratiske partier. Bare samarbeid med vestmaktene ville gi en tilfredsstillende sikkerhetsgaranti. Men også blant dem fantes det skeptikere til et stormaktsdominert NATO og til kontinentaleuropeiske stater som Frankrike og Italia.

Inn i NATO

De realpolitiske motstanderne av norsk tilslutning til NATO mente at vestmaktenes utenrikspolitikk kun ville styres av egeninteresser. Vestlig støtte til forsvaret av Norge ville uansett skje uavhengig av avtaler. Denne gruppen var også bekymret for at vestorienteringen kunne svekke Norges sikkerhet ved at den i urimelig grad provoserte Sovjetunionen.

Den internasjonale utviklingen på slutten av 1940-tallet skapte likevel et bredt flertall på Stortinget for norsk medlemskap i den vestlige alliansen i 1949.

Da det allierte samarbeidet ble langt tettere og mer omfattende etter utbruddet av Korea-krigen, kom de tradisjonelle nøytralistiske småstatsforestillingene klarere til uttrykk i enkelte miljøer på borgerlig side. Utløsende faktorer var den sterke opprustningen, tendensene til overnasjonalt militært samarbeid, og NATO-medlemskapet til Tyrkia og Hellas og senere Forbundsrepublikken Tyskland.

Den nasjonalkonservative utenrikspolitiske opposisjon som vokste frem tidlig på 1950-tallet, kom i enkelte saker til å samarbeide med venstreopposisjonen og nordistene og nøytralistene i Arbeiderpartiet. Lanseringen av bistandsprosjektet i Kerala i 1952 representerte et forsøk på å skape en ny utenrikspolitisk konsensus om en mer positiv utenrikspolitikk.

Verdskart. Viser norsk bistand til ulike land i millardar kroner
Av Helge Ø. Pharo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2016 11:16