print logo

Kerala-hjelpen til India

Det indisk-norske fiskeriprosjektet er det mest omtalte i norsk bistandshistorie. Selv om det ofte omtales som mislykket, var det i realiteten et av Norges mest vellykkede bistandsprosjekter.

Hovedmålet for det indisk-norske fiskeriprosjektet, bedre kjent som Kerala-prosjektet, var å modernisere fiskerinæringen i Kerala og etter hvert tilstøtende delstater. Motoriserte båter, kjølelagre, isproduksjon og fryseteknologi skulle øke produktiviteten og lønnsomheten for indiske fiskere.

Tross problemer underveis i prosjektet ble det i prosjektområdet i Kerala etter hvert bygget en stor fiskehavn, fra begynnelsen utviklet med norsk bistand. I dag er havnen ved utløpet av Ashtamudi-sjøen et av Indias viktigste fiskerisentre.

Prosjektet tar form

I slutten av juni 1952 vedtok Stortinget å etablere Fondet for hjelp til underutviklede områder (Indiafondet). Fondet skulle administrere bilateral norsk utviklingshjelp, og det var alt bestemt at India skulle være mottagerlandet. Hjelpen skulle gå til et geografisk avgrenset område i India. Slik ville det bli enklest å administrere prosjektet, og slik ville det bli mest synlig i norsk opinion.

Høsten 1952 reiste en delegasjon fra Indiafondets styre til India. Sammen med indiske myndigheter skulle den finne frem til et prosjekt som ikke bare ville hjelpe fattige indere, men også tilfredsstille norske mål.

Prosjektet måtte etableres i primærnæringene, ellers ville ikke hjelpen bli tilstrekkelig synlig på hjemmebane. Fiskeriprosjektet på Kerala-kysten var det eneste alternativet som tilfredsstilte de norske kravene til konsentrasjon, fattigdomsorientering og synlighet. Indere og nordmenn var også enige om at det skulle være et pilotprosjekt. Resultatene skulle kunne kopieres bredt i resten av subkontinentet.

Motorisering og modernisering

Da de første norske ekspertene kom til Kerala våren 1953, hadde India et titall motordrevne fiskebåter, en liten håndfull beskyttede havner, men titusener kanoer av varierende størrelse som fisket fra stranden. Motorisering av den eksisterende flåten ble sett som den logiske løsningen på målet om båter med færre fiskere, større rekkevidde, større fangster og bedre inntekter.

Fotografi av fiskebåt i fart
Tre norske fiskeskøyter dro fra Ålesund til India i 1954 i forbindelse med Kerala-prosjektet. Foto: NTB scanpix

Da prosjektet begynte arbeidet, fantes det ikke båtbyggerier for motorbåter i India, ingen produksjon av båtmotorer og knapt nok isfabrikker, fryserier eller kjølelagre innen fiskerinæringen. En moderne fiskeindustri på land måtte bygges opp fra bunnen.

Fra strand til havn

Ti år med eksperimentering førte etter hvert til et gjennombrudd for motorisert fiske med fiskebåter på opp til 30 fot som kunne drive fra provisoriske havner. Prosjektledelsen lyktes også med å utnytte ressurser som tidligere var neglisjert eller lite kjent, det gjaldt i særlig grad reker.

Eksport av frosne reker til internasjonale markeder drev gjennombruddet for fiske med motorbåt. Tilfeldigheter spilte en viss rolle: Prosjektet hadde ved starten ikke kjennskap til de store rekeforekomstene, eller forekomstene av stor kvalitetsfisk som kunne omsettes til mer velstående konsumenter.

Både fiskere og lokalt næringsliv ble etter hvert overbevist om at den den nye teknologien var den gamle overlegen og ville gi dramatisk større inntekter. Dermed strømmet lokal kapital til, og båtfabrikker og foredlingsanlegg skjøt opp. Etter hvert fulgte også indisk produksjon av båtmotorer.

Senere ble tradisjonelle kanoer motorisert ved hjelp av ny teknologi for utenbordsmotorer. Fangstvolumet økte, og dermed også inntektene for fiskerne. Sysselsettingen i foredlings- og omsetningsleddet økte dramatisk, og det førte til bedre betalt og mindre helsefarlig arbeid for kvinner.

Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser

Men de teknologiske nyvinningene bidro også til overfiske, særlig på rekeforekomstene. Bunntråling skapte i tillegg miljøproblemer. Prosjektet lyktes i mindre grad å bedre proteintilførselen til de fattigste, mye av økningen i fangsten gikk til mer betalingssterke konsumenter og til eksport.

Prosjektledelsen engasjerte seg tidlig i forsøksfiske og forskning. Kunnskapene om ressurser, havstrømmer, fiskens vandringer og beiteforhold var utilstrekkelige. Engasjementet i forsøk og forskning skyldtes i vesentlig grad prosjektets manglende fremgang de første årene. Fra 1963 ble forskning og forsøk hovedoppgavene i Kerala-prosjektet, i nært samarbeid med indiske myndigheter og institusjoner.

Samfunnsendring

Kerala-prosjektet hadde ikke bare som mål å omforme fiskeriene og bedre mattilførselen i området. Gjennom etablering av kooperativ omsetning og subsidierte lån til fiskerne skulle fiskernes posisjon overfor fiskehandlere og pengeutlånere styrkes.

Det kooperative fremstøtet var imidlertid mislykket. Fiskehandlerne og de lokale kapitalistene beholdt sin maktstilling. På lengre sikt bidro likevel endringene i fiskeriene til å undergrave de tradisjonelle sosiale, økonomiske og politiske maktforhold. Men selvsagt gikk det langsommere enn optimistene tenkte seg i bistandens barndom.

Av Helge Ø. Pharo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. jan. 2016 09:38