print logo

Norge – Israels beste venn

Opprettelsen av staten Israel i 1948 var et mirakel, mente mange nordmenn. Norge ble en av Israels beste venner i etterkrigsårene.

Under andre verdenskrig drepte Hitlers Tyskland nærmere seks millioner jøder. Avsløringen av folkemordet sendte sjokkbølger gjennom verden. Hva skulle Europa gjøre med de jødene som hadde overlevd? Svaret ble å opprette en egen jødisk stat i Palestina.

Den nye staten Israel ble hilst velkommen og møtt med begeistring i Norge. Den israelske søknaden om FN-medlemskap fikk umiddelbart norsk støtte. Norge markerte seg tidlig som en av Israels aller beste venner.

Beundring og skyldfølelse

De fleste nordmenn følte at jødene hadde opprettet sin stat mot alle odds. I tillegg hadde israelerne vunnet krigen mot de «arabiske horder». Landet som araberne hadde vanskjøttet gjennom generasjoner, ble bygd opp så det «fløt av melk og honning», som det sto i Bibelen.

Mange nordmenn hadde også dårlig samvittighet for den behandlingen de norske jødene hadde fått under andre verdenskrig. Av 772 jødene som ble sendt til tyske utryddelsesleirer under krigen, kom bare 34 tilbake. Ved å støtte opprettelsen av den nye jødiske staten følte mange at de kunne gjøre godt igjen for noen av de syndene som var begått i fortiden.

Det sosialistiske paradis

Både kristenfolket og arbeiderbevegelsen betraktet den verdslige staten Israel nærmest med religiøse briller. For viktige deler av norsk arbeiderbevegelse var noe som kunne ligne et sosialistisk paradis, under utvikling i Israel.

Et sosialdemokratisk parti satt med regjeringsmakten, akkurat som i Norge. Fagbevegelsen hadde en enda mer dominerende stilling. Jordbruket var bygd på kollektive prinsipper – i det såkalte kibbutz-systemet. Slik ledende Arbeiderparti-politikere så det, var et mønstersamfunn i ferd med å bli bygd opp i Israel.

I tillegg hadde mange ledende AP-politikere sittet i konsentrasjonsleir sammen med jøder. Alt dette førte til sympati for Israel.

Fotografi, eggeløp: mann og kvinner med egg på skje i hage
Israels utenriksminister Golda Meir besøkte Norge i 1961. Meir var en av staten Israels grunnleggere. Her i hageselskap 17. mai hos Jens Chr. Hauge. Foto: Aage Storløkken/Aktuell/NTB scanpix

Kristenfolkets oppfylte profetier

Kristenfolket så Israel som en oppfyllelse av gammeltestamentlige profetier. Da den jødiske staten ble dannet og tok navnet Israel, ble det knyttet bånd mellom historiene i Bibelen og samtidens politikk.

Norge var i tillegg et land hvor en forholdsvis konservativ, bokstavelig bibelforståelse sto sterkt. Kristendomsundervisningen, med særlig vekt på bibelstoff, hadde en sterk plass i norsk skole. Kartet over «jødeland» pleide å henge i alle klasserom. Det var utenkelig å kalle dette «araberland».

Følelse av slektskap

Gjennom bibelhistorien var nordmennene godt kjent med Jesus fra Nasaret, hyrdene på Betlehemsmarkene og fiskerne på Gennesaretsjøen.

Denne fortroligheten med det gamle skapte grunnlaget for en positiv holdning til det nye og moderne Israel hos nordmenn flest. Mange flere enn de som regnet seg til kristenfolket i snever forstand, følte nærhet og nærmest et slektskap med jødene.

Ensidig politikk

Alt dette dannet grunnlag for en svært ensidig norsk Midtøsten-politikk fra 1948 til langt inn i 1970-tallet. En jevn strøm av representanter for norsk arbeiderbevegelse reiste til Israel for å se nærmere på det sosialistiske eksperimentet som den nye jødiske staten var.

Nyfrelste og overbegeistrede kom de tilbake. Ved selvsyn hadde de erfart hvor fantastisk landet var. Enorme problemer, som det knapt stod i menneskelig makt å løse, klarte det jødiske folket å hanskes med. Beundringen og begeistringen ble deretter. Motforestillingene glimret med sitt fravær.

Av Hilde Henriksen Waage
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 25. aug. 2016 16:16