print logo

Styring og samarbeid

Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i det aller meste av perioden 1945–1970, de første 15 årene med flertall på Stortinget alene. Likevel var det politiske bildet mer komplisert enn man kan få inntrykk av.

En sterk reformvilje og arbeiderbevegelsens ønske om rask samfunnsendring førte til at den sosialdemokratiske partikulturen kunne virke arrogant og maktfullkommen for dem som sto utenfor.

Men regjeringsmakten hvilte i virkeligheten på et ganske skjørt grunnlag. Arbeiderpartiet fikk aldri mer enn 48 prosent av stemmene, og selv med valgordninger som ga «styringstillegg» for store partier, var marginene knappe – med stor usikkerhet foran hvert valg.

Samhold og rivalisering

Sosialdemokratiets posisjon bygde på indre samhold og et nært samspill mellom parti, fagbevegelse og andre interesseorganisasjoner. Det dreide seg om en koalisjon av arbeidere, småbønder, fiskere og funksjonærer. Bak fasaden kunne det foregå harde maktkamper. Men partikulturen innebar at man arbeidet seg frem til samlende løsninger som ofte var kompromisser mellom ulike interesser, og hvor folk lojalt fulgte opp resultatet.

Den borgerlige opposisjonen var derimot splittet i ganske jevnbyrdige partier. Høyres oppslutning lå gjennom det meste av perioden i underkant av 20 prosent, mens Venstre, Bondepartiet og Kristelig Folkeparti hadde omkring 10 prosent hver. Rivaliseringen mellom dem gjorde at det lenge ikke forelå noe samlet alternativ til sosialdemokratiet.

Regjering og opposisjon

Borgerlig splittelse bidro altså til å sikre Arbeiderpartiets maktstilling. Men partiets evne til å inkludere ulike deler av opposisjonen i viktige deler av beslutningsprosessen må også ha spilt en rolle. Forestillinger om at Stortinget var i «eksil» gjennom sosialdemokratiets storhetstid, og at alt ble avgjort i partiorganer, finner liten støtte hos datidens sentrale borgerlige politikere.

John Lyng karakteriserte forholdet mellom regjeringspartiet og opposisjonen som i hovedsak «fredelig og avslappet» i de første periodene etter krigen. Tiden var preget av fellesprogrammets ånd, til tross for heftig strid om reguleringslover og næringspolitikk i 1947 og 1952. På dette området førte den politiske diskusjonen til at begge sider modererte sine standpunkter.

I ettertid har Kåre Willoch mer allment fremhevet statsminister Einar Gerhardsens evne til å lytte til opposisjonens oppfatning. Willoch legger vekt på at han som opposisjonspolitiker fra 1950-tallet fikk medinnflytelse og deltok i utvikling av det han mente var et mer rasjonelt samfunn.

Tilnærming og strid

Også Høyres gamle leder C. J. Hambro understreket at et opposisjonsparti kunne oppnå adskillig innflytelse gjennom samarbeid, selv om det samtidig påvirket opposisjonen. Slik fant det sted en tilnærming mellom Høyre og Arbeiderpartiet og mellom de borgerlige partiene innbyrdes i 1950-årene, både i finanspolitikk og reguleringspolitikk og når det gjaldt prioritering av næringer. Mange snakket om «ideologienes død».

Tilnærmingen kom tydelig til uttrykk i felles oppslutning fra Høyre og Arbeiderpartiet om blandingen av liberalisering og styring i langtidsprogrammet for OECD. Stridsspørsmålene som gjensto, handlet i første rekke om statsdrift i industrisektoren og om fordeling av kompetanse og ansvar mellom Storting og Regjering i den forbindelse. Her sto Arbeiderpartiet steilt mot de borgerlige, som utviklet et tettere samarbeid tidlig på 1960-tallet.

Regjeringsskifte

Det var indre uenighet i Arbeiderpartiet om utenrikspolitikk og atomvåpen som åpnet for et maktskifte i 1960-årene. Venstrefløyen brøt ut og dannet Sosialistisk Folkeparti (SF), som med 2,4 prosent av stemmene i 1961 kom i vippeposisjon mellom hovedblokkene på Stortinget.

De borgerlige og SF fant hverandre to år senere i et mistillitsvedtak mot regjeringens håndtering av en meget alvorlig ulykke i de statseide Kings Bay-gruvene på Svalbard. John Lyng dannet så en borgerlig regjering som satt i fire uker, før SF igjen støttet Gerhardsen. Men de borgerlige samarbeidspartiene vant en klar valgseier i 1965 og hadde regjeringsmakten under statsminister Per Borten helt til 1971.

Tverrpolitisk plattform

Regjeringsskiftet var ikke resultat av grunnleggende uenighet om politikkens retning. På alle de sentrale områdene viste det seg også at den borgerlige regjeringen førte videre hovedlinjene i den sosialdemokratiske politikken. Det gjaldt både næringsutvikling, handels- og utenrikspolitikk, økonomiske styringsredskaper, distriktsutbygging og sosialpolitikk.

Styringsmodellen, med en sterk stat som på mange felt overstyrte markedet ut fra politiske mål, ble på denne måten et tverrpolitisk felleseie. En meningsmåling tatt opp i 1969, da valget igjen sto mellom Arbeiderpartiet og det borgerlige alternativet, viste at 64 prosent av velgerne mente det ikke gjorde noen forskjell om det ble den ene eller den andre regjeringen.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00