print logo

«Gode boliger for gode borgere»

Boligmangelen etter annen verdenskrig ble ikke bare møtt med bygging av flere boliger, men også med nye tanker om hva som skapte et godt liv.

Under krigen hadde boligbyggingen nesten stått stille. Resultatet var stor mangel på boliger i etterkrigsårene.

I Oslo og nabokommunen Aker mente myndighetene at de hadde leiligheter til bare tre av fire som trengte et bosted. De første årene etter krigen var dessuten preget av store innflyttings- og fødselsoverskudd. Samtidig steg antallet familier og folk i gifteferdig alder raskt.

Hygiene og mentalhygiene

Om boligbyggingen hadde stått stille under krigen, hadde en gruppe fagfolk arbeidet med en boligundersøkelse for Oslo som skulle bli retningsgivende i årene etter krigen. Gruppen besto av arkitekter, interiørarkitekter, tegnere, leger, psykiatere, psykologer og barnehagelærerinner.

Også i mellomkrigstiden var boligenes hygieniske standard blitt diskutert. Da tenkte man mest på kroppens hygiene, og hygieniske hensyn fikk bare begrenset gjennomslag i boligbyggingen. Etter krigen skulle også mentalhygienen få stor betydning for boligbyggingen.  

«Vi kan ikke skape førsteklasses borgere i tredjeklasses boliger», uttalte interiørarkitekt Liv Schjødt i 1948. Både boligenes størrelse, utforming og plassering skulle ses i et slikt perspektiv.

Familien i fokus

I det mentalhygieniske programmet sto familien, og særlig barna, i sentrum. Familien skulle få større plass – tre eller fire rom i stedet for ett eller to. Da kunne barna leke også inne og ta med seg venner inn.

Skolebarn skulle gis en egen arbeidsplass, helst i et eget rom. Foreldrene skulle få eget soverom, der de kunne ha seksuallivet sitt i fred, og barna skulle slippe ubehag ved å leve for tett innpå seksuallivet.

Alle soverom skulle ha kott eller skap. Det skulle fjerne rot som kilde til familiekonflikter og lette renholdet. Boligblokkene skulle plasseres åpent – fritt i terrenget – med grøntområder og lekemuligheter imellom. Det skulle tjene hygienen, både kroppslig og mentalt.

Lys og renhold

Av hygieniske grunner skulle alle rom plasseres slik at de hadde vindu og direkte sollys. Idealet var smale boligblokker hvor sollyset kunne trenge lengst mulig inn.

Kjøkkenet skulle holdes lite. Man kunne gjerne spise der, men hygieniske hensyn tilsa at det ikke skulle friste til bruk som oppholdsrom eller soveplass.

Når balkongene nesten overalt ble hengt utenpå bygningskroppen, var det fordi det ville slippe inn mer sollys og gi mer rom inne enn balkonger inne i bygget.

Badet, den personlige hygienens rom, ble større enn i førkrigsboliger.

Hensynet til husmoren

I de første årene av etterkrigstiden var gifte kvinners plass nokså entydig i hjemmet. Derfor skulle de nye boligene bedre husmorens vilkår. Plassutvidelsen, kottene, lette møbler, vaskbare vegger, fellesvaskeri i kjelleren – alt dette skulle lette arbeidet.

Fotografi fra toppen av en trapp: lite barn med vedkubbe, etterfulgt av mor med vedstabel
Nye boliger fikk sentralfyring eller elektrisk oppvarming, men i bygårder bygget før 1930-tallet måtte veden eller koksen bæres opp fra kjelleren. Fotografi fra ca. 1950. Foto: ukjent/Oslo Museum/CC BY-SA

Men utformingen av kjøkkenet ble gjenstand for større systematikk enn noe annet. Bevegelsesstudier skulle legge grunnlaget for å spare skritt og bevegelser. Særlig på kjøkkenet slo rasjonaliseringstanker inn i boligplanleggingen.

Resultater

Disse idealene lå særlig bak utbyggingen av «åpen blokkbebyggelse» i de første etterkrigsårene. I Oslo kom slike boligstrøk særlig østover fra Sinsen og Etterstad og på nordsiden av Trondheimsveien.

Denne bebyggelsen lindret etter hvert noe av bolignøden, ikke minst i hovedstaden. Der hadde nybygde boliger mer rom, og høyere teknisk standard, enn nybygde boliger i andre nordiske hovedsteder. 

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. aug. 2016 16:31