print logo

Byen, barna og husmorfamilien

Nye boformer og utflytting fra den gamle bykjernen til drabantbyer endret rammene for bybarns oppvekst etter krigen. Samtidig tok barna med seg gamle leker og påfunn.

I 1950-årene hadde barn i de nye drabantbyene, slik som Lambertseter, en ute-verden og en inne-verden. Mor var holdepunktet. Hun sto i døra når barna kom hjem.

En gutt fra denne tiden som skrev dagbok hver dag hele året, noterte bare to ganger at mor ikke var hjemme da han kom. Gjennom vinduet passet hun ofte på at alt ute gikk riktig for seg.

Frihet og kontroll

Ute ble verden skapt av barna selv, de hadde regien. De bestemte hva man skulle leke, og hvilke regler man måtte følge. Ti–tolv-åringene kunne helst reglene best og passet på at de ble fulgt.

Barn på inntil tre–fem år hørte ikke med i ute-verdenen, men var sterkere knyttet til innelivet hos mor.

Om inne- og ute-verdenen var atskilt, forutsatte de hverandre. Barna kunne slippes fri ute fordi det fantes voksne hjemme. De voksne kunne følge med på mye av det som foregikk, og gripe inn om konfliktene ble for store eller det oppsto andre problemer.

Fotografi, gutt i svev, skihopp, slak bakke, barn er tilskuere, med mødre. Boligblokker i bakgrunn
Skihopp i Iladalen i Oslo, ca. 1950. Flere mødre er blant tilskuerne. Foto: Aage Storløkken/Oslo museum, byhistorisk samling/CC BY-SA 

Lekemiljøet

Vennekretsen ute omfattet både jenter og gutter. Om våren, når fortau og veier var blitt isfrie, lekte gutter og jenter mest sammen.

Ballen, hoppetauet, krittet man tegnet «flyver’n» med, og klinkekulene kom fram. Også «kongen over gata» samlet jenter og gutter. Men sangleker hørte helst til hos jentene, å kaste på stikka var mest en lek for gutter.

Miljøet kunne nok variere mellom ulike bystrøk. Kanskje var grensene mellom jenter og gutter mindre skarpe i nye strøk som Lambertseter enn mange andre steder. I nybyggerstrøk var ti–tolv-åringene blant de eldste barna og kunne sette tonen.

Fra områder nærmere sentrum ble det rapportert at lek med jenter ble oppløst hvis eldre, tøffe gutter kom til og ertet. Da kunne gutter og jenter stikke seg vekk på en trappeavsats, der de kunne ha stillferdige leker i fred.

Uteleker

Da etnologer omkring 1970 studerte barneleker i byen, fant de 83 forskjellige uteleker. I tillegg kom et stort antall barnesanger, gåter, sangleker, danseleker, ellinger og regler som tilhørte utelivet. Variasjonene fra sted til sted i byen var ganske små.

I 1950-årene oppfattet folk på Lambertseter det ikke som farlig å leke i veien. Og mange steder i byen ble gatene brukt til slåball og aking. Bilene var ennå få.

Nær sentrum kunne gatene oppleves som farligere. Der var biltrafikken tettere, og ulykkene var konsentrert i slike områder. Men at aketurer var forbundet med risiko, stoppet likevel ikke akingen.

Stammekriger

Noen steder, særlig nede i byen og i enkelte villastrøk, fantes fortsatt en eldre tradisjon med «stammekriger». På Sinsen øst i Oslo kunne en blokk eller flere danne grunnlag for en stamme. Den kunne dra på tokt mot andre stammer. Men kom «Torshov-rampen» fra nabobydelen, sto Sinsen sammen.

Never, stokker og stein kunne bli brukt. Noen ganger også sprettert med kramper, men det ble uglesett. Stammekriger ble med tiden likevel sjeldnere. Mange flyttet ut til den nye byen og tok ikke tradisjonen med seg.

At det ble færre barn og økt trafikk i gamle byområder, kan ha virket i samme retning. Det samme kan flere organiserte fritidssysler og oppdragelse med sterkere vekt på å skape harmoniske og fredelige mennesker.

Inne, og på tur

Inne besto verden av mor og barn, om kveldene oftest av far også. Barn utenfra kunne komme inn en gang iblant. Men særlig i gamle deler av byen kunne husværet være så trangt at det var vanskelig å ta med venner inn.

For mange Oslo-familier var søndagsturen, vinter som sommer, blitt et familieprosjekt. Det hadde begynt i middelklassen. Alt før krigen hadde den nye «fritiden» gjort søndagsturen vanligere også blant arbeidsfolk, men selv etter krigen sto deler av byen utenfor denne kulturen.

For mange var det viktig å sanke bær eller sopp og lage syltetøy og saft for å ha et forråd. Til forskjell fra senere i hundreåret var matauk fremdeles en viktig del av turlivet i 1950-årene.

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. aug. 2016 16:30