Kråkerøytalen

Talen til Gerhardsen på Kråkerøya i 1948 ble et vendepunkt i norsk utenrikspolitisk historie. Etter denne oppga politisk ledelse brobyggingen mellom øst og vest, og valgte side.

På Kråkerøya ved Fredrikstad holdt statsminister Einar Gerhardsen 29. februar 1948 en av sine aller viktigste taler. Der karakteriserte han de norske kommunistene som en fare for rettssikkerheten, for det norske demokratiet og norsk selvstendighet. Hvorfor gikk han så dramatisk til verks?

Fotografi av Einar Gerhardsen sittende ved en kontorpult
Statsminister Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy ble et vendepunkt i norsk utenrikspolitisk historie. Foto: Leif Ørnelund. CC BY-SA

Brobygging mellom øst og vest

I de første årene etter annen verdenskrig fortsatte Einar Gerhardsens to regjeringer den brobyggingspolitikken som Johan Nygaardsvolds eksilregjering hadde lansert i London i 1944. De norske brobyggerne søkte å føre en politikk som ikke utfordret noen av stormaktene. Den politikken tok samtidig sikte på å bevare utenrikspolitisk enighet mellom de norske partiene, selv om de hadde sterkt sprikende oppfatninger av stormaktene og Norges forhold til dem.

Marshallplanen og sovjetiske opptøyer

Etter den amerikanske lanseringen av Marshallplanen i juni 1947, kom brobyggingspolitikken under stadig sterkere press både ute og hjemme. Regjeringen gikk nølende med i Marshallplanen. De mest vestvendte deler av Arbeiderpartiet og de borgerlige mente regjeringen var for tilbakeholden, mens kommunistene i tråd med Sovjetunionens politikk, skarpt kritiserte den forsiktige vestvendingen. Etter at Sovjetunionen grunnla den kommunistiske samordningsorganisasjonen Kominform i september 1947, og bidro til å organisere opptøyer mot Marshallplanen, var i realiteten brobyggingspolitikken dødsdømt. Men mer dramatiske begivenheter skulle til før en militær vestvending fulgte i det økonomiske samarbeidets fotspor.

Arbeiderpartiet og Bevin-planen

22. januar 1948 holdt utenriksminister Ernest Bevin en tale i det britiske Underhuset hvor han lanserte ideen om vesteuropeisk samarbeid for å møte trusselen fra Sovjetunionen. Det var et nøye forberedt utspill, og hadde sin bakgrunn i det resultatløse møte mellom de fire stormaktenes utenriksministre i desember året før. Talen resulterte i opprettelsen av Vestunionen 17. mars 1948, en forsvarspakt med Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer. I sin tale henvendte Bevin seg til alle land europeiske land utenfor det sovjet-kontrollerte Øst-Europa. De nordiske land ble ikke nevnt spesielt, fordi britene var usikre på om noen av dem ville være med, og fordi britene ikke hadde militære ressurser til å forsvare Norden. Et skandinavisk avslag ville undergrave forestillingen om vestlig samhold, og trolig bringe fram i dagen at bare et amerikansk militært bidrag kunne sikre de nordligste delene av Europa.

Debatt

Talen utløste omfattende debatt både i Norge og de skandinaviske nabolandene. Sverige og Danmark var begge helt avvisende til å delta i vestlig militært samarbeid. I Norge engasjerte den borgerlige opposisjonen seg sterkt for en klar vestvending. Arbeiderpartiet talte med flere stemmer, og så vel partisekretær Haakon Lie som Arbeiderbladets redaktør og partiets radikale lederskikkelse i 30 år, Martin Tranmæl, med følge av statsminister Gerhardsen gikk inn for en klarere vestorientering. Utenriksminister Halvard Lange manet til moderasjon, og partiet og regjeringen nøyde seg i første omgang med en forsiktig åpning for sterkere tilknytning vestover. Venstresiden i partiet og de sterkeste tilhengerne av norsk nøytralitet sa nei til enhver form for vestorientering. Den økende internasjonale spenningen og de norske kommunistenes reaksjoner på utviklingen, skulle imidlertid raskt fjerne grunnlaget for brobygging nasjonalt som internasjonalt.

Kuppet i Tsjekkoslovakia og Stalins paktforslag til Finland

I dagene 20.-25. februar gjennomførte kommunistene i Tsjekkoslovakia statskupp. Dermed forsvant den siste demokratisk valgte regjering i Øst-Europa. Kuppet ble fordømt av de norske partiene, med unntak for kommunistene. 22. februar foreslo den sovjetiske statsleder Josef Stalin for den finske presidenten, Juha Paasikivi, at de to land skulle inngå en militæravtale. Forslaget resulterte i Vennskaps-, samarbeids- og bistandspakten (VSB), som ble inngått i mars samme år. Det ble av mange i samtiden tolket som et første skritt på veien mot en mulig innlemmelse av Finland i Østblokken. Disse begivenhetene var bakgrunnen for Kråkerøytalen. Så vel regjeringen som den borgerlige opposisjonen fryktet at Norge kunne bli utsatt for sovjetisk press.

Frykt

Frykten ble forsterket av antatt troverdige meldinger om at Norge ville motta et tilsvarende tilbud som Finland, og medlemmer av det norske kommunistpartiet ble ansett som mulige landsforrædere. Disse ryktene og meldingene har det i ettertid ikke vært mulig verken å bekrefte eller avkrefte i de sovjetiske kilder som er blitt tilgjengelige etter slutten på den kalde krigen. Vi må kunne gå ut fra brobyggingspolitikken bidro til å forsterke fryktreaksjonene. Siden 1946 hadde amerikanerne, og i noen grad også engelskmennene, i økende grad gitt uttrykk for irritasjon over Norges utenrikspolitiske linje, og ved enkelte anledninger gitt uttrykk for tvil om Norge hørte hjemme i Vesten. Amerikansk og britisk skepsis må ha styrket behovet for å markere avstand til kommunistene. Talen må ses som et signal til de vestlige beskyttermaktene om at Norge tilhørte Vesten, og et signal til Moskva om bekymring over utviklingen i øst.

I talen sa Gerhardsen: "Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme - men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati - det er den fare som det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig."

Veien mot vest

Gerhardsens tale 29. februar 1948 ble fulgt opp ved at forsvarsminister Jens Christian Hauge henvendte seg til Storbritannia og USA med forespørsel om hvordan de ville stille seg til en eventuell sovjetisk henvendelse og en norsk avvisning av et tilsvarende krav som Finland hadde fått. Begge vestmaktene stilte seg positive til en slik avvisning, men understreket at det ville ta noe tid å utforme en ny politikk. I realiteten hadde ryktene og den norske henvendelsen utløst hektisk planleggingsaktivitet i både London og Washington, som i 1949 endte opp med inngåelsen av Atlanterhavspakten, hvor Norge var en av grunnleggerne. Straks etter talen vedtok Stortinget den første store ekstrabevilgning til Forsvaret for å styrke så vel forsvars- som kuppberedskapen.

 

NRK-klipp fra programmet "Da Einar Gerhardsen var statsminister" laget i 1982. Klippet omhandler hvordan Norge gikk fra forhandlinger med de andre skandinaviske landene om et mulig forsvarssamarbeid til å bli med i den vestlige militæralliansen NATO i 1949.

Kommunistene ut i kulden

I Stortinget ble Spesialkomiteen for sikkerhetspolitiske spørsmål opprettet. Kommunistene ble holdt utenfor for at regjeringen, uten frykt for lekkasjer, løpende skulle kunne informere Stortinget om utviklingen. Komiteen ble nedlagt etter valget i 1949, da kommunistene ble stående uten noen representasjon på Stortinget. Med statsminister Gerhardsens velsignelse ble det iverksatt hemmelig registrering av norske kommunister på arbeidsplasser og i Forsvaret. Det var en dramatisk utvikling i forholdet mellom Arbeiderpartiregjeringen og kommunistene, som knapt tre år tidligere hadde forhandlet om sammenslåing og samarbeid. Men vi kan i ettertid se at bruddet og isolasjonen hverken kom plutselig eller overraskende. Samlingsforhandlingene var også preget av gjensidig mistillit, og på arbeidsplasser og i fagbevegelsen var frontene mellom dem steile. Kuppet i Tsjekkoslovakia og Gerhardsens tale markerte at det ikke var rom for samarbeid mellom et demokratisk Arbeiderparti og et Moskva-tro NKP.

 

Av Helge Ø. Pharo
Publisert 9. apr. 2018 09:50 - Sist endret 3. mai 2018 09:54