print logo

Andre verdenskrig som historisk bruddpunkt

Det norske samfunnet endret seg grunnleggende i kjølvannet av andre verdenskrig. Krigen skapte og fremskyndet flere av endringene.

Kraftig politisk endring fant sted på en mengde områder i Norge i etterkant av krigen, fra utenriks- og forsvarspolitikk til økonomisk politikk og utbyggingen av velferdsstaten.

Nordmennenes omgivelser endret seg også. Nye politiske institusjoner som FN, NATO, IMF og Verdensbanken bidro til å forme Norges handlingsrom.

Ingen vei tilbake

I noen grad ga krigen en følelse av at kortene måtte deles på ny. Det har vært pekt på at man i mange land under og etter første verdenskrig hadde et ønske om å komme tilbake til «førkrigsnormaliteten» i de gode, stabile tidene før krigen.

Under andre verdenskrig fantes det verken noe slikt ønske eller noen god førkrigsmentalitet å vende tilbake til. Den nære historiske referansen var kriser, nød og styringssvikt. I Norge som i mange andre vestlige land var det derfor mange som mente at man skulle bygge et etterkrigssamfunn som var annerledes og bedre enn det man hadde før krigen brøt ut.

NATO og vestvendingen

Innenfor forsvars- og utenrikspolitikken var endringene kanskje mest synlige. Innenfor den nye øst/vest-delingen valgte Norge tilknytning til det vestlige forsvarssamarbeidet NATO. Økonomiske betraktninger var vevet inn i denne beslutningen. Den utenrikspolitiske vestorienteringen hang sammen med mottaket av finansiell støtte fra USA, Marshallhjelpen, og forpliktelser til å innføre en gradvis friere handel med omverdenen.

Men også innenfor økonomi og velferdspolitikk var endringene store.

Økonomi og velferd

Innenfor økonomisk planlegging og styring hadde diskusjonene gått høyt i 1930-årene. Ny økonomisk teori inspirert av John Maynard Keynes i Storbritannia og økonomiprofessor Ragnar Frisch her hjemme var blitt trukket inn i politiske programmer og planer. Men politikerne hadde nølt med å sette den ut i livet.

Etter krigen var det lite nøling. Én grunn til det brå omslaget var at krigen drev frem et stort og omfattende generasjonsskifte i politikken. Mellomkrigstidens menn gikk med få unntak ut. Inn kom de som var preget av den nye generasjonserfaringen, som Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Erik Brofoss. Dette var personer som hadde hatt sine politisk formative år i krisetidene på tjue- og trettitallet.

Politikk og planlegging

Institusjoner ble bygd opp og planer lagt for å bygge landets produksjonskapasitet på lang sikt. Krigstidens prisreguleringer ble i den første tiden beholdt. På andre områder, innenfor bank- og kredittpolitikk, ble et nytt system laget.

En viktig del av dette var å holde lave, regulerte renter til formålene myndighetene ønsket å prioritere, og å gjøre det vanskelig å finansiere økonomisk virksomhet som politikerne mente var mindre viktig.

Boliger, industri og omfordeling

Ett viktig område med konsekvenser for folk flest, var en storstilt boligbygging gjennom de første tiårene etter krigen. Staten gikk også selv inn som eier av viktig industrivirksomhet og påvirket den private sektoren gjennom skatteregler, rimelige kraftkontrakter og mye annet.

Den politiske viljen til å drive økonomisk omfordeling økte, og offentlige velferdstiltak ble kraftig utbygd.

Nye rammer

Alt dette gjorde at ikke bare politikken endret seg, men også de økonomiske og sosiale rammene omkring arbeid og dagligliv. Mange av disse endringene ville kanskje kommet uansett – men ikke så raskt, og ikke så kraftfullt, uten de sporer til endring som krigen ga.

Av Einar Lie
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. aug. 2016 16:26