print logo

Selveiende bønder

Norge regnes ofte som et land av selveiende bønder. Dette er sant – noen steder i landet. Det skapte robuste lokalsamfunn og god produksjon.

Overklassen – konge, kirke og adel – eide i senmiddelalderen to tredjedeler av all jord i Norge. Men noen steder eide de svært lite. Det var i områder som lå perifert til, og der forholdene for å drive jordbruk var marginale. På slike steder var bondeselveie utbredt.

Kven åtte jorda?

Norske gårdsnavn danner kongeveien bakover i historien, har en norsk historiker uttalt. Bakgrunnen er navnenes stabilitet over tid, og at ende­ledd­ene kan tidfestes. Gjennom retrospektiv metode (å slutte bakover i tid) er det dermed mulig å danne seg et bilde av eiendomsforholdene i Norge langt tilbake. I boka Kven åtte jorda gjorde historikerne Bjørkvik og Holmsen et storstilt forsøk på å tallfeste disse forholdene.

Selveie var utbredt i Norge, særlig om vi går langt tilbake i tid, og særlig om vi sammenlikner med andre land. Enkeltgårder er den vanligste boformen i Norge, også i områder der naturforholdene legger til rette for godsdrift.

Men graden av selveie varierer voldsomt. Grovt sett kan vi si at selveie var mer vanlig jo mer perifert et område lå, og jo karrigere forholdene for jordbruk var. Det sier også noe om at overklassen ikke så det som bryet verdt å forsøke å få kontroll med slike områder.

Jemtland

Jemtland, som nå ligger i Sverige, var en ganske typisk norsk periferi i senmiddelalderen, dels fordi området lå avsides, dels fordi det gav lite overskudd. Området var blitt en del av Norge gjennom kong Øystein Magnussons vellykte diplomati tidlig på 1100-tallet. Religiøst sorterte imidlertid regionen under erkebiskopen av Uppsala.

Jemtland ligger ganske høyt, slik at jordbrukssesongen er kort og sårbar, og området består av mye skog og fjell. Selveie var utbredt i middelalderen, og konge og kirke eide tilsvarende lite i området. Det viktigste for øvrigheten, særlig for erkebiskopen, var fiskerettigheter til innsjøene der.

Bøndene møttes på bygdetinget, slik de hadde gjort i uminnelige tider. Det sikret et robust lokalsamfunn, for konflikter ble dermed kanalisert inn i rettslige former. Vi kjenner ingen bondeopprør fra Jemtland.

Sterke lokalsamfunn

Samtidig gjorde det velfungerende lokale rettsstellet at kongelige om­buds­menn hadde en vrien oppgave dersom de ønsket å endre på for­hold­ene. Fogden Nikolas Petersson opplevde i 1340-årene at bøndene protesterte mot skatteinnkrevingen hans, som de ønsket å forestå selv. Nikolas var nødt til å innkalle kongelige forsterkninger for å få lokalt gjennomslag.

Der Borgarsyssel utgjør ett ytterpunkt i Norge gjennom sin lagdelte struktur og sosiale uro, danner Jemtland med sin kombinasjon av selveie, lite uro og avsides beliggenhet et motsatt ytterpunkt. Et sted mellom disse to polene kan de fleste områder i det mangslungne norske riket plasseres.

Førindustriell storproduksjon

Arkeologene har funnet spor etter det de kaller industriell storproduksjon i jernalderen. Sporene etter slik virksomhet vil nødvendigvis være sparsomme og tilfeldige. Også i middelalderen finner vi områder der naturvilkår la til rette for storskalaproduksjon.

I Eidsborg i Øvre Telemark ble det utvunnet brynestein. Brynene ble fraktet til Dalen og derfra på vannveier ned til Skien og videre ut i Europa. Det forliste Klåstadskipet fra vikingtiden viser at eksporten foregikk for fullt allerede da.

Hyllestad ytterst ved Sognefjorden er kjent for kvernsteinen sin, som ble meislet ut av fjellet. Også her bærer funn ulike steder i Europa og forliste skip vitnesbyrd om langvarig produksjon av betydelig omfang.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:58