print logo

Bønder bruker skrift

Skrift var et uvanlig medium i høymiddelalderen. Det ble brukt av kongemakt og kirke. I senmiddelalderen begynte norske bønder gradvis å lese og skrive.

Skrift er ikke bare en teknologi. Det er også en ideologi, som dreier seg om hva som skal regnes som den høyeste autoritet: det skrevne eller det talte ordet. Spredningen av det skrevne ordet forløp ikke knirkefritt.

Eiendomstvist i middelalderen

I 1401 var bonden Eiliv og presten Torgeir uenige om hvem som var rette eier av en del av gården Revaug i Borgarsyssel. Eiliv viste til vitner som kunne bekrefte at faren hans hadde eid gården. Presten kunne derimot framvise gamle registre der kirken stod som eier av gårdparten.

Presten gikk seirende ut av denne duellen, som så ofte ellers. Én viktig grunn var eiendomsregisteret (jordeboken) biskop Øystein hadde fått nedskrevet. En annen var at biskopen nylig hadde fått gjennomført at hans official (biskopens dommer) skulle dømme i eiendomssaker der geistlige var involvert. Noen tiår tidligere ville en verdslig domsnemnd dømt. Hvem ville da ha fått rett?

Hva er sannhet?

Hva skulle telle som øverste autoritet, som «sant»: skriftlige dokumenter eller gammel sedvane bekreftet av mededsmenn – menn villige til å sverge ed på at noe var rett?

Og hva var eiendom: en absolutt avgrensning av «mitt» eller én av flere typer rettigheter til et jordstykke? Bønder som i uminnelige tider hadde gått over et jorde, mente de hadde rett til det, selv om eieren – gjerne en prest – plutselig skulle gjerde det inn.

Primitive bønder?

Bøndene var tradisjonsbundne, men ikke forstokkede. Så de seg tjent med noe, tok de det i bruk. Det gjaldt rettsapparatet, og det gjaldt skriften. Få steder er dette så tydelig som i Øvre Telemark.

Øvre Telemark var et utkantstrøk, og bøndene der betalte verken skatt eller tiende. Mange har av den grunn ment at telemarkingene var primitive. Siden dette i tillegg var kombinert med en høy drapsstatistikk, har noen historikere, som Grethe Authén Blom, ment at de viste «udiskutabel råskap og blind hevn», levninger fra en gammel vikingkultur.

Skrift og jord

Øvre Telemark er imidlertid ikke bare preget av mye vold – den store mengden diplomer fra området stikker seg også ut. Det ser rett og slett ut til at bøndene her var langt mer aktive skriftbrukere enn andre steder i landet.

En mulig årsak til det kan ligge i den lave andelen jord som var eid av kirke, konge og adel. Det aller meste av jorda var eid av bønder. Det vil si: De fleste eide jordparter i sitt eget bruk og i andre bruk. Dette skyldeiesystemet gjorde at eiendomsforholdene var svært kompliserte.

Pragmatiske bønder

Gjennom ekteskap, arveskifter, jordsalg og makeskifter (jordbytte) fikk jord til stadighet ny eier. Ethvert dødsfall eller giftermål var en ny anledning, der kortene ble delt ut på nytt. Jord var bygdas viktigste bindemiddel. Gjennom den ble allianser inngått og fiendskap skapt.

Jord var makt, og Øvre Telemark var langt fra noe egalitært område – en elite av bønder styrte det meste lokalt.

I et slikt «flytende» system, der jord og sosiale relasjoner dannet en uløselig enhet, var det viktig å ha papirene i orden. Bøndene i Telemark var ikke primitive, de (fleste) var tvert imot uhyre avanserte og dyktige spillere i en maktkamp om eiendommer og posisjoner.

Brev med tre påhengende segl
Med slike hjemmelsbrev ble eiendomsrett overført. Dette brevet er et vitnebrev som stadfester kjøperens rett til jorda som selges. Remmene gjorde det mulig stadig å hefte nye hjemmelsbrev på de gamle. Foto: Riksarkivet, NRA AM fasc. 86 nr. 2

Lesende bønder

I senmiddelalderen ser vi hvordan skrift gradvis vokser fram som et medium nedenfra, til forskjell fra i høymiddelalderen, da skrift stort sett var begrenset til geistligheten og kongedømmet.

Bøndenes bruk av skrift var avgjørende for at mediet skulle slå gjennom. Etter at skrift ble tatt i bruk ved eiendomsskifte, tok det ikke lang tid før det fantes lesende bønder med store boksamlinger.

I Norge er sporene etter folkelig skriftkultur svake. På Island fortsatte imidlertid bønder å skrive sagamanuskripter gjennom hele senmiddel­alderen. Mens vi må nøye oss med muntlige fortellinger fra en langt senere dato, vitner hundrevis av islandske manuskripter om skriftens stadig større utbredelse i middelaldersamfunnet.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:59