print logo

Ødegårdene

De fleste menneskene i Norge bodde på enkeltgårder. Siden folketallet gikk ned, ble mange gårder stående tomme. Rundt 1450 var om lag 60 prosent av alle gårder i landet lagt øde.

Ødegårdene er det fremste vitnesbyrdet vi har om pestens herjinger. På 1970-tallet ble alle ødegårder i Norge i senmiddelalderen registrert i Det nordiske ødegårdsprosjektet. Med utgangspunkt i yngre gårdslister kunne man gjennom å slutte bakover i tid, såkalt retrospektiv metode, finne fram til hvor mange gårder som hadde vært i bruk før pesten.

Avfolkede bygder

Noen bygder ble helt avfolket. Det gjaldt særlig små steder med dårlige vekstforhold. Sørkedalen utenfor Oslo og Geiranger i Møre og Romsdal lå folketomme etter Svartedauden. Folkestrømmen ble reversert. Menneskene forlot de indre strøkene, flere bosatte seg langs kysten.

Vanligere var det at befolkningen i bygda ble glisnere enn før. På Østlandet forlot folk de senest anlagte gårdene. I Asker lå 75 av 129 gårder øde i sen­middelalderen. Nesten alle ødegårdene var fattige rud-gårder eller mindre bruk som var blitt skilt ut fra storgårder. Skaugum gård hadde be­stått av tre bruk, nå var det bare ett igjen.

Storbruk

Tendensen til å slå sammen bruk var mest utpreget på Vestlandet, for der hadde langvarig jordknapphet ført til at gårder var blitt delt opp i mange bruk i høymiddelalderen. Noen steder hadde gårdene vært så oppstykket at de liknet europeiske landsbyer. Nå ble de slått sammen til større bruk igjen.

Folk samlet seg ikke bare i de mest sentrale bygdene. De flyttet også til den beste jorda. Mange rud-gårder som var blitt ryddet i høymiddelalderen, ble nå brukt som beite og slåttemark.

Kampen om avgiftsnivået

Etter svartedauden var det få folk og mye jord, helt motsatt av tilstanden i høymiddelalderen. Den nye situasjonen gav brukerne gode kort på hånden i forhold til jordeierne – det var «kjøpers marked». Men middelalderen var ikke noe kapitalistisk samfunn, og jordeierne hadde militærmonopol i store deler av Europa. De var på ingen måte interessert i at markedskreftene skulle få virke, slik at jordleie, jordpriser og skatter sank.

Senmiddelalderen er en urolig tid, og mye av bakgrunnen ligger i den maktkampen som utspilte seg innenfor jordbruket mellom jordeiere og jordleiere.

Europeiske eiendomsforhold

I Vest-Europa gikk bøndene seirende ut av denne kampen. Avgiftene sank til en brøkdel av tidligere nivå, til tross for at jordeierne gjorde sitt beste for å skru klokka tilbake. I Øst-Europa tok jordeierne kommandoen, og regionen gikk inn i det som er blitt kalt «den andre føydale perioden».

Danmark fulgte Øst-Europas vei. Bøndene ble bundet til jorda og pålagt tunge avgifter og arbeidsplikt.

I Norge klarte bøndene å få nedjustert avgiftene. Landskylda sank til omtrent en fjerdedel av tidligere, og tiende, skatter og jordpriser gikk ned omtrent like mye. Jordeierne satt ikke passive og lot dette skje. Men de klarte ikke å demme opp for prisfallet. Senmiddelalderen var en lettelsens tid for vanlige bønder – for dem som overlevde pesten.

Gjenrydning

Eierforholdene kunne være uoversiktlige etter at svartedauden hadde gjort så sterkt innhogg i befolkningen. Da folketallet begynte å vokse igjen sent på 1400-tallet, oppstod det konflikter om eierskap til ødegårder.

Det var likevel rikelig med jord de fleste steder til ut på 1600-tallet. Da begynte nok en periode med økt kamp om ressursene, og en ny underklasse – husmennene – så dagens lys.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. jan. 2016 16:22