print logo

Njord-Nerthus og fruktbarhetskultus

Hvilke guder trodde folk på i romertida? Antakelig fantes det en fruktbarhetskultus knyttet til gudinnen Nerthus, som var forløper for eller kanskje en annen side av guden Njord.

Med unntak av gravskikkene har vi få spor etter religions- eller kultutøvelse i romertida. De skriftlige opptegnelsene av den rike norrøne gudeverdenen er gjort tusen år senere, og det er usikkert i hvilken grad og hvor langt be­ret­ning­ene fra den norrøne litteraturen kan trekkes bakover i tid.

Samtidig opptrer avbildninger av det som sannsynligvis er sentrale myter i den norrøne my­tologien slik vi kjenner den fra Eddadiktningen, allerede omkring 500 e.Kr. Det er derfor trolig at enkelte aspekter av den norrøne mytologien var en del av menneskenes forestillingsverden allerede i ro­mer­tida.

Nerthus og Njord

Tacitus forteller at flere av de nordlige germanske stammene dyrket gud­in­n­en Nerthus, eller moder jord, og han hevder videre at de trodde hun kunne ferdes blant menneskene. Når gudinnen kom kjørende i en vogn trukket av kyr, ble det fest og høytid, og ingen gikk til krig eller løftet våpen. Sannsynligvis var Nerthus en fruktbarhetsgudinne som fremmet grøde hos både planter, dyr og mennesker.

Rent språklig kan Nerthus være en forløper for den norrøne guden Njord, som sto for fruktbarhet, men også var havets gud i den norrøne mytologien. Det er likevel et paradoks at Nerthus var en kvinnelig guddom mens Njord var mannlig.

Det var selvfølgelig forskjeller mellom ulike germanske grupper og deres re­li­gi­øse kosmos, og kanskje var fruktbarhetsguden mannlig lenger mot nord. Det kan også godt hende at Tacitus’ opplysninger var både mangelfulle og misforståtte.

De norrøne kildene forteller imidlertid at Njord fikk barna Frøy og Frøya med sin egen søster. Det er mulig at denne søsteren var nettopp Nerthus, og at Njord og Nerthus utgjorde et par i den eldre jernalderens mytologi. En annen mulighet er at Njord–Nerthus var en tvekjønnet guddom, en som var mann og kvinne på samme tid.

Gudebildet fra Grimstad

På Grimstad i Skjeberg dukket en 1,6 m høy menneskefigur av tre opp av leira en dag i 1979. Figuren hadde et grovt tilhugd ansikt med skjegg og bart og har antakelig hatt en fallos. Figuren kunne tidfestes til mellom 200 og 400 e.Kr ved hjelp av C-14 datering.

Trefigur som forestiller et menneske. Til venstre en fallos-formet stein.
Trefiguren fra Grimstad i Skjeberg i Østfold, plassert i monter med en fallos av stein. Foto: Eirik Irgens Johansen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-NC 3.0

Liknende figurer er også funnet andre steder. Noen er eldre, andre er yngre. Det finnes også skriftlige kilder som forteller om gudebilder i tre fra vikingtid og at guden Frøy, som var guden for fruktbarhet i vikingtida, skal ha vært avbildet med fallos.

Videre kan funn av fallossteiner eller «hellige hvite steiner» bygge opp under en tolkning av fruktbarhetskultus i eldre jernalder. Selv om de da­ter­bare steinene er fra folkevandringstida (400–550 e.Kr), er tradisjonen sann­syn­lig­vis eldre. Figuren fra Grimstad kan med andre ord ha vært sentral i forbindelse med ritualer for å fremme fruktbarhet.

Detalj av trefigur, kun hode vises
Detalj av trefiguren fra Grimstad i Skjeberg i Østfold. Foto: Eirik Irgens Johansen/Kulturhistorisk museum. UiO/CC BY-NC 3.0

Forfedredyrkelse

Gravhaugene og gravfeltene viser at forfedredyrkelse sannsynligvis var viktig for menneskene på denne tida. Gravleggingene var omfattet av langvarige og kompliserte ritualer  for å sikre overgangen til de dødes verden og hindre gjengangeri.

Forfedrene var en viktig del av både dagligliv og kultutøvelse, og de kunne både hjelpe og skade de levende.

Man ofret også keramikk- og neverkar med mat i myrområder. Kanskje var maten ment for forfedrene, kanskje var den til andre makter det var viktig å holde seg inne med.

Religion i førskriftlige samfunn

Menneskenes religiøse forestillinger var innvevd i dagliglivet, og faste ri­tua­ler og hellige handlinger hadde en viktig funksjon for å uttrykke hvordan verden hang sammen. Det fantes ikke noe skille mellom tro og viten, og ulike deler av forestillingsverdenen kan godt ha vært selvmotsigende. Som Edda-dik­tene illustrerer med all tydelighet, trodde man sannsynligvis på et sammensurium av ulike makter som hadde innflytelse og kontrollert­e ulike sfærer.

I denne forestillingsverdenen var det også rom for å veve inn forestillinger om opprinnelse og slektskap. De ledende slektene kunne etablere myter om guddommelig opphav som igjen kunne legitimere deres makt og posisjon. Slike opprinnelsesmyter ble enda mer sentrale utover i jernalderen.

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. sep. 2017 15:52