print logo

Forurensning og naturvern

Omkring 1970 ble flere i Norge opptatt av at presset mot naturen nærmet seg grensen for hva den kunne tåle.

Vern av natur hadde i 1960-årene særlig dreid seg om «klassisk naturvern»: beskyttelse av landskaper og vern mot vann- og luftforurensning fra deler av industrien. I 1970-årene begynte man også å snakke om «miljø» og «økologi».

Svart-kvitt-bilete- 1. mai-tog. Norske flagg, mursteinsbygg i bakgrunnen. I demonstrasjonstoget ber nokre ein parole med følgande påskrift: Naturvern: en livsnødvendighet, øyeblikkelige tiltak mot forgiftningen. Parolen har ein illustrasjon av ein fabrikk som "spyr" ut røyk og spillvatn.
Parole mot industriforurensning i 1. mai-toget i Oslo, 1969. Foto: ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek/CC BY-NC-ND

Var vekst ønskelig?

Få hadde før tvilt på at materiell framgang var et gode. I 1950- og 1960-årene var økonomisk vekst et selvsagt hovedmål for alle partier.

Nå mente mange at fortsatt materiell framgang kunne true et godt liv. Dette synet påvirket både sivilsamfunn og politikk. Men oppslutningen om miljøtanker og miljøbevegelser skulle variere over tid.

Natur- og miljøvern inn i politikken

Flere nye miljøorganisasjoner ble dannet i slutten av 1960-årene og i 1970-årene. Det gjaldt Natur og Ungdom fra 1967, Samarbeidsgruppene for Natur- og miljøvern fra 1969, Populistiske arbeidsgrupper fra 1971, Grønt Gras fra 1972 og folkeaksjonen Framtiden i våre hender fra 1974.

Miljøtenkning trengte også mer inn i politikken. Blant de mest omdiskuterte sakene var spørsmål som energiforbruk, prøveboring etter olje nord for 62. breddegrad og bruk av atomkraft. I slike saker sto små partier, som Venstre og SV, og delvis KrF og Senterpartiet, ofte mot Høyre og Arbeiderpartiet.

Vern av vassdrag var også en del av «klassisk» naturvern. Her var utfallet gjerne avhengig av det standpunktet Arbeiderpartiet inntok. Bygda Masi på Finnmarksvidda ble for eksempel reddet fra neddemming. Veig-vassdraget og Dagalifallene på Hardangervidda ble fredet etter hard strid.

Fjellandskap, menneskemengd på ca. 40 personar, held plakatar som oppmodar til stans av anleggsverksemda. Fleire telt i bakgrunnen-
Demonstranter gikk til flere mindre aksjoner sommeren 1970, i protest mot utbyggingen av Grytten kraftverk og den planlagte tørrleggingen av Norges høyeste fossefall, Mardalsfossen i Eikesdalen i Møre og Romsdal. Det som ble kjent som Mardøla-aksjonen ble ledet av Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern, stiftet i 1969. Foto: Erik Thorberg/NTB scanpix.

I 1972 kom Miljøverndepartementet, i 1974 Statens forurensningstilsyn (SFT). De fremmet særlig klassisk naturvern, som oppretting av nasjonalparker og landskapsvernområder, og bekjempelse av forurensning – særlig fra eldre industri, kloakknett og landbruk

«Jappetid», men også fortsatt vern

I siste halvdel av 1970-årene begynte «den grønne bølgen» å legge seg. Med den økonomiske verdenskrisen kom bekymringer for arbeidsplasser og levestandard igjen i forgrunnen.

1980-årenes forbruksvekst og jappetid gikk på tvers av miljøbevegelsens idealer. Likevel fortsatte arbeidet med klassisk naturvern. Flere nasjonalparker ble opprettet; i 1994 fantes det i alt 18. Og fredning av landskapsvernområder ble ført videre.

Vern av vassdrag og barskog

Etter utbyggingen av Alta-vassdraget gikk staten sterkere inn i vern av vassdrag. I slutten av 1970-årene vedtok Stortinget at Alta–Kautokeino-vassdraget skulle reguleres med en 120 meter høy demning i elvegjelet Sautso. Norske Samers Riksforbund og Norske Reindriftsamers Landsforbund mobiliserte, sammen med kommunene Alta og Kautokeino og miljø- og naturvernorganisasjoner.

En bitter strid over to år fulgte, og den endte med utbygging. Men i 1981 kom «samlet plan» for vassdrag, og nye verneplaner fulgte.

Vern av barskog viste seg likevel vanskelig. Og fredning betydde ikke alltid effektivt vern. For eksempel ble vernet av Hardangervidda truet av bruken av motoriserte kjøretøy i området.

Kamp mot industriavfall

SFT arbeidet med å få utslipp fra industri og kommuner under kontroll, og miljøbevegelsens organisasjoner bidro til å bringe forurensning fram i lyset.

Slik gikk de til aksjon mot slamdeponering utenfor Jøssingfjorden, de oppdaget filtersyre nedgravd i Fredrikstad, atomavfall i usikrede tønner på Kjeller og tung forurensning i havnebassenget i Oslo. Tsjernobyl-ulykken, ozonhullet over Antarktis og Brundtland-kommisjonen bidro til at miljø fikk større offentlig oppmerksomhet utover 1980-tallet.

Dette skapte også større folkelig engasjement. Foran stortingsvalget i 1989 var miljøinteressen større enn noen gang, før den igjen skulle begynne å synke.

Hvor kom forurensningen fra?

Forurensningskildene var mange. I 1970-årene kunne det meste føres tilbake til forbruk av energi som var framstilt industrielt, eller til produksjon og forbruk av industrivarer.

Industri og bergverk slapp i 1976 ut 114 000 tonn svoveldioksid, 74 prosent av hele landets utslipp. Disse utslippene bidro til luftveisinfeksjoner og til forsuring av jord og vann. Industriutslipp var også hovedårsaken til advarsler mot å spise fisk og skalldyr fra flere fjorder i 1970-årene.

Arbeidet mot slike forurensninger ga viktige resultater. Utslipp av svoveldioksid sank til 23 000 tonn i 1993. Viktige gifter som kadmium, sink, bly og dioksiner kom under bedre kontroll. Men ikke alt ble renere.

Oljelandet Norge

En voksende norsk oljeindustri sto dessuten for økende utslipp av klimagassen CO2, både i Norge og i andre land. Utvinningstempoet i Nordsjøen var også hovedgrunnen til at Norge ved midten av 1990-årene oppga målet med å stabilisere CO2-utslippene på 1989-nivå.

Den sterke og vedvarende økonomiske avhengigheten av oljeproduksjon skulle også senere bli et hovedproblem i norsk miljøpolitikk.

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. apr. 2016 09:50