print logo

Den nye innvandringen

Omfanget av innvandringen til Norge ved det siste århundreskiftet savner sidestykke i historien, og vekstraten har aldri vært høyere enn i de siste 20 årene.

Det siste århundret har folk kommet til Norge fra gradvis fjernere strøk. I eldre tid kom folk fra nærområdene – Norden og senere det øvrige Europa. Først fra slutten av 1960-tallet begynte det å komme innvandrere fra fjerne kontinenter.

Verdskart. Pile frå ulike land til Noreg viser busette innvandrarar

Hovedbildet er også at de som har kommet, har hatt en nedadgående sosial status gjennom historien. Selv om alle periodene kjennetegnes av innvandrere fra mange forskjellige grupper, var den typiske innvandreren i middelalderen og tidlig moderne tid fra overklassen. Den nye innvandringen domineres av grupper som får inngangsbillett nederst på den sosiale stigen.

Fotografi av en pakistansk og tre marokkanske innvandrere som jobber i oppvasken
Arbeidsinnvandrere har kommet til Norge i lang tid, blant annet henta bergverka i Norge tyske fagfolk på 1600-tallet, og på 1800-tallet kom det 100 000 svenske arbeidsinnvandrere til Norge. Fra 1960 begynte det å komme arbeidssøkende fra fjernere himmelstrøk. Bashir Ahmad fra Pakistan jobbet i 1970 i oppvasken ved Blindern studenthjem i Oslo, sammen med tre kollegaer fra Marokko. Foto: Ivar Aaserud/Aktuell/NTB scanpix

Den nye innvandringen

I 2013 var ca. 13 prosent av befolkningen i Norge innvandret. Fra 2003 til 2013 er antallet innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge mer enn fordoblet. Den 1. januar 2013 bodde det nesten 600 000 innvandrere og nesten 120 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge, av en totalbefolkning på drøyt fem millioner.

Den spesielt sterke tilveksten i denne perioden skyldes økt arbeids­inn­vandring fra EØS-området. Før 2004 kom bare ti prosent av de ikke-nord­iske innvandrerne som arbeidsinnvandrere, mens i årene etterpå har dette økt til om lag 50 prosent, og to av tre kommer fra EØS-området. Også familieinnvandringen har økt sterkt i kjølvannet av denne nye til­strømningen.

Fotografi av 17. mai-tog i 1984. Barn med banner over overkroppen, tekst: "17. mai for alle – nei til rasisme!"
Antirasister mobiliserte etter at nynazister hadde framsatt bombetrusler mot Sagene skoles deltakelse i barnetoget i Oslo i 1983, grunnet skolens høye innslag av innvandrerbarn. Hele skolen deltok under slagordet «17. mai for alle!», som også ble et multikulturelt arrangement på grunnlovsdagen i hovedstaden. Her fra barnetoget i 1984. Foto: Erik Thorberg/NTB scanpix

Økonomisk, sosial og kulturell assimilering over tid

Alle epoker har hatt sine utfordringer, og det er interessant å undersøke hvordan det har gått med tidligere innvandrergrupper over tid. For det første: Hvordan har de tilpasset seg når det gjelder yrke og samfunnsklasse?

Svaret er nokså klart: Alle innvandrergrupper fra tidligere epoker er klassemessig og sosialt sett integrert. Det er vanskelig å påvise noen forskjeller mellom dem og andre nordmenn når det gjelder yrke, iallfall om en ser på folk i samme region. Kvener har skilt seg fra Oslo-folk med hensyn til utdanning, men ikke fra det øvrige Finnmark eller Nord-Troms. Et mulig unntak er etterkommerne etter den tysk-danske embets- og borgereliten, som kan synes å ha holdt seg i samfunnets høyere lag.

For det andre: I hvilken grad har innvandrere blitt værende egen atskilt gruppe eller gått opp i samfunnet for øvrig? De fleste vil i dag ikke oppfatte seg å tilhøre eller stamme fra noen spesiell historisk innvandringsgruppe, en tippoldemor fra Sverige er kanskje en familiær tradisjon, en bestefar fra Tsjekkoslovakia kanskje individuelt viktig, men de er ingen kilde til gruppeidentifikasjon.

Pågående prosess

De svenske arbeidsinnvandrerne – den store innvandrergruppa på 1800-tallet – er assimilert, det vil si at den har gått restløst opp i flertallsbefolkningen. Men fem historiske grupper har opprettholdt et eget særpreg og har da også fått egen rettslig status som nasjonale mindretall: kvener, skogfinner, romani/tatere, romer/sigøynere og jøder.

«Den nye innvandringen» er en samtidig prosess. Den videre historien er åpen. Det er trolig riktig å si at utlendingers møter med et mottakersamfunn – som det norske – alltid har vært vanskelige, på den ene eller andre måten. Tilpasningen til et nytt samfunn er en smertefull prosess – nesten alltid.

Av Grete Brochmann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. des. 2016 16:52