print logo

Kvinnefrigjøring

En bølge av kvinneopprør skyllet over landet fra slutten av 1960-tallet. Etterkrigsgenerasjonens døtre var nådd voksen alder og ønsket en annen orden. Hvordan gjorde de seg gjeldende, og hva resulterte opprøret i?

Den nye feminismen var et internasjonalt generasjonsopprør næret av etterkrigstidens velstand og utdanningsrevolusjon. I første rekke sto unge, utdannede kvinner som ønsket andre betingelser for sitt liv enn mødregenerasjonen hadde hatt. Bevegelsen startet i USA, men spredte seg raskt til andre vestlige land. I Norge begynte det med de første nyfeministgruppene i 1970 og stiftelsen av Kvinnefronten to år senere.

Flere andre grupper kom til i årene som fulgte, og også de etablerte kvinneorganisasjonene opplevde et oppsving i medlemstall og aktivitet. Men medlemstallet var likevel ikke spesielt høyt. Kvinnefronten, som var den største, hadde aldri mer enn 3000–4000 medlemmer, spredt på et hundretall foreninger omkring i landet.

Bevegelsen nådde langt utover organisasjonene. En viktig arena var tidsskriftet Sirene, som kom med sitt første nummer høsten 1973. Tidsskriftet hadde på det meste 35 000 abonnenter og holdt det gående i ti år.

Arbeid og utdanning

Den nye kvinnebevegelsens tiår falt sammen med et kvinnegjennombrudd i høyere utdanning og arbeidsliv. Dette var knapt noe resultat av den nye feminismen, snarere en forutsetning for den.

Mangelen på arbeidskraft var stor innenfor industri- og tjenestesektoren, ikke minst i tradisjonelle kvinnebransjer som sykepleie, sosialomsorg og skole. Kvinneopprøret artet seg som en protest mot etterkrigstidens husmorsamfunn, men dette var allerede i ferd med å avvikles da nyfeminismen startet.

Sammenfallet var likevel ikke uten betydning for begivenhetene på 1970-tallet. Kvinnebevegelsen demonstrerte for muligheten til å kombinere arbeid og familie, for retten til selv å styre om og når de skulle ha barn, for like muligheter til politisk representasjon og ledende stillinger.

Folkemengd, demonstrasjonstog, parolar som "Knus patriarkatet", "Seks timers arbeidsdag", "Støtt de lesbiske i Kina og Albania", "Bekjemp all kvinneforakt"
Demonstrasjonstog i Oslo på Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars 1977. På bannerne står det blant annet «Bekjemp all kvinneforakt» og «Rett til utdanning og meningsfylt arbeid for alle jenter». Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB scanpix

Dette var velkjente kampsaker som var reist tidligere innenfor politiske partier og etablerte kvinneorganisasjoner. De ble styrket gjennom den nye kvinnebevegelsens brede engasjement og iøynefallende metoder. Resultatene kom raskere og ble ofte mer radikale enn det opprinnelig var tenkt.

Det private blir politisk

I tillegg til stor aktivitet og et bredt engasjement skapte den nye feminismen en ny diskusjon om kvinnelighet, moderskap og kjønnsrelasjoner. Dette har bidratt til å endre oppfatninger og normer i samfunnet, og det har brakt spørsmål som tidligere ble oppfattet som private, inn på den politiske dagsordenen.

Et eksempel er vold mot kvinner og barn i familien. Det første krisesenteret for mishandlede kvinner ble startet i Oslo i 1978 med utgangspunkt i den nye kvinnebevegelsen. Initiativet ble raskt fulgt opp av kvinnegrupper over hele landet. Sentrene var lenge basert på frivillig og ubetalt arbeid, men har etter hvert fått støtte fra stat og kommune.

En annen fast institusjon med utspring i kvinnebevegelsen er JURK – Juridisk rådgivning for kvinner. Den startet i 1974 som fri rettshjelp for kvinner, opprettet og drevet av lærere og studenter ved Juridisk fakultet i Oslo.

Abortkampen

En hovedsak for den nye kvinnebevegelsen ble kampen for selvbestemt abort. Loven ble vedtatt med én stemmes overvekt i 1978 etter en tilspisset strid der den nye kvinnebevegelsen spilte en hovedrolle.

Abortsaken var av gammel dato i Arbeiderpartiet, men selvbestemmelse for kvinner var for kontroversielt til å bli programfestet før et benkeforslag på partiets landsmøte i 1969 ga flertall for dette.

Før den første stortingsbehandlingen av en ny abortlov i 1974 ble tverrpolitiske aksjoner organisert på begge sider. Flere kvinneorganisasjoner gikk sammen og dannet «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort». Motstanderne organiserte seg i «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort».

Selvbestemt abort var en av kvinnebevegelsens store seire. Men seieren var knapp og har måttet forsvares, senest med 10 000–15 000 menn og kvinner i Oslos gater 8. mars 2014.

En global kvinnebevegelse

Aktivitetsnivået i den norske kvinnebevegelsen nådde et høydepunkt i 1975 under FNs internasjonale kvinneår. Et bredt og omfattende samarbeid ble etablert mellom kvinneorganisasjoner, gamle og nye, kommuner og andre offentlige institusjoner.

Dette ble også året for FNs første verdenskvinnekonferanse, som ble avholdt i Mexico med mange deltakere også fra de norske organisasjonene.

FNs engasjement for like rettigheter går tilbake til organisasjonens opprinnelse, med opprettelsen av kvinnekommisjonen i 1946 og erklæringen om kvinners rettigheter fra 1967.

Den norske likestillingsloven fra 1978 er en gjennomføring av denne erklæringen på nasjonalt nivå, og senere av kvinnekonvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering fra 1979. Men loven hadde neppe åpnet for positiv særbehandling i form av moderat kjønnskvotering uten innspillene fra den nye feministbevegelsen.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 8. juni 2017 10:24