Utenriks- og sikkerhets­politikken siden 1970

Norsk utenrikspolitikk etter 1970 fulgte i sporene som ble etablert etter 1945: Samarbeid med vestmaktene, avstand til europeisk integrasjon og et sterkt engasjement i fattige land. Oljerikdommen og slutten på den kalde krigen la til nye dimensjoner.

Oppslutningen om NATO var vedvarende høy både i de siste tiårene av den kalde krigen og i tiden etter, til tross for tidvis sterk turbulens omkring alliansens og ganske særlig USAs politikk.

Høyre og Arbeiderpartiet kom for første gang i etterkrigstiden på kollisjonskurs om sikkerhetspolitikken i 1980-årene.

Debatten var tidvis også opphetet over spørsmålet om norsk deltagelse i NATOs «out of area»-operasjoner etter den kalde krigen, særlig fordi det ble reist tvil om de hadde legitimt grunnlag i FN-vedtak.

Fotografi, demonstrasjonstog med parolen "Norge ut av NATO"
I mai 1987 besøkte USAs forsvarsminister Caspar Weinberger Norge. I forbindelse med besøket demonstrerte 10 000 gatene i Oslo, som førte til harde sammenstøt mellom politi og demonstranter. I intervju med NRK omtalte Weinberger Sovjetunionen som en angripende stat og Vestens militære strategi som forsvar, som bare kunne holde Sovjet i sjakk gjennom «avskrekking». Foto: Arve Schaug/NTB scanpix

Nordområdene

Samtidig arbeidet utenriks- og forsvarsledelsen iherdig og med hell for å sikre NATOs engasjement i forsvaret av Nord-Norge. En overordnet oppgave etter Sovjetunionens sammenbrudd ble å opprettholde alliansens interesse for nordområdene. Dette var en periode vanskelig, men Russlands nye militære slagkraft og mer uforutsigbare utenrikspolitikk gjorde nordflanken igjen til et område av økende betydning, også for flere av de store alliansepartnerne.

Innføringen av den økonomiske sonen på 200 mil på 1970-tallet, oljefunn i nord, betydningen av fiskeriene for norsk økonomi og strid om havterritoriet skapte både nye muligheter og nye problemer for Norge.

Fotografi som viser landgang av NATO-soldater fra fraktebåt.
I mars 1995 ble NATO-øvelsen «Strong Resolve» avviklet i Møre og Romsdal. Fra norsk side deltok blant anna Telemarksbataljonen og Brigade 12. Her gjør NATO-soldater landgang i Surnadal under øvelsen. Foto: Kjell Herskedal/NTB scanpix

Russlands marinebase på Kola og de store miljøproblemene i det samme området skapte behov for en sterkere norsk utvikling av Nord-Norge og tettere samarbeid med Russland. Etter årtier med resultatløse forhandlinger ble Norge og Russland i 2010 enige om en delelinje i Barentshavet som fastsatte grensen mellom de to landene.

Integrasjonsproblemet

Norges forhold til den europeiske integrasjonsprosessen har vært et av de mest omstridte temaene i norsk utenrikspolitikk etter andre verdenskrig.

Skepsisen satt dypt fra begynnelsen, selv om deler av den politiske eliten og mesteparten av det utadvendte norske næringslivet endret holdning fra slutten av 1950-tallet. Motstanden har bygd på et mangfold av holdninger og interesser. Forestillingen om tap av suverenitet har hele tiden stått sentralt.

De to folkeavstemningene om temaet, i 1972 og 1994, endte med et knapt flertall mot norsk medlemskap i henholdsvis EF og EU.

Utviklingshjelp

Norge ble tidlig engasjert i bilateral utviklingshjelp i tillegg til den multilaterale gjennom FN. Frem til slutten av 1960-tallet var imidlertid norsk bistand meget beskjeden. Sammen med Sverige og Danmark tilhørte Norge landene med lavest overføring per innbygger. Fra slutten av 1960-tallet til midten av 1970-tallet steg overføringene raskt og nådde det internasjonale målet på 0,7 prosent av BNP.

Siden har Norge, sammen med nabolandene, toppet statistikken over bistand per innbygger. Økningen begynte før oljerikdommen, men det er knapt tvil om at oljepengene gjorde prosessen mindre vanskelig enn den ellers ville vært.

«Mesen, megler og moralist»

Bistanden var bare ett element i et omfattende norsk engasjement, den såkalte engasjementspolitikken. Historikeren Rolf Tamnes har karakterisert Norge som «mesen, megler og moralist». Det omfattet blant annet en pådriverrolle for ideen om en ny økonomisk verdensorden (NØV) på 1970-tallet, og meglervirksomhet i konfliktområder etter slutten på den kalde krigen, som for eksempel Oslo-prosessen.

Denne engasjementspolitikken var uttrykk for en ekte norsk idealisme, iblandet en god porsjon moralisme. Samtidig hadde den bred oppslutning i alle politiske leire og virket samlende. Dermed kunne den også virke samlende og bidra til å avlede oppmerksomheten fra de mer konfliktfylte feltene i norsk utenrikspolitikk.

Fotografi som viser Telemarksbataljonen i bymiljø, Sarajevo
Telemarksbataljonen ble i 1993 oppretta av Stortinget for å bidra til NATOs utrykningsstyrker. Avdelingas første internasjonale oppdrag var et bidrag til NATOS Stabilization Force i Bosnia–Hercegovina fra januar 1997 til juli 1999. Her er norske soldater fra Kompani Delta, i ferd med å sikre NATO-styrken ved det gamle OL-anlegget Kosovo stadion i Sarajevo, i 1997. Foto: Stein J. Bjørge/NTB scanpix

 

Emneord: Politikk og makt Av Helge Ø. Pharo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. feb. 2024 15:57