print logo

Kvinner med innvandrerbakgrunn

Innvandrere i Norge har ulike historier, de kan trenge både tilhørighet til egne grupper og forankring i samfunnet som helhet.

Ved arbeidsinnvandringen fra Pakistan til Norge på 1960- og 70-tallet kom ofte mennene først. Kvinner og barn kom gjerne noen år senere, når mannen hadde fått seg jobb og skaffet bolig til familien.

Mange av kvinnene arbeidet hjemme med mann og etter hvert barn som døråpnere til samfunnet. Situasjonen for kvinner med innvandrerbakgrunn kunne være vanskelig på grunn av språkproblemer og sosial isolasjon.

Kvinnelige innvandrere forteller

Gjennom intervju med kvinnelige innvandrere kan vi få greie på mye om situasjonen deres og hvordan den har endret seg de siste tiårene. I 2014 ble det derfor gjennomført et intervjuprosjekt med en gruppe aldrende kvinner med bakgrunn fra Pakistan og India. De fleste av disse hadde da bodd i landet i tretti år.

En av disse, Fosia fra Pakistan, fortalte da at den første tiden i Norge, på 1970-tallet, hadde vært vanskelig, særlig på grunn av klimaforskjeller og manglende språkopplæring. Tre tiår senere hadde imidlertid situasjonen endret seg, og både Fosia og de andre kvinnene som ble intervjuet, kunne fortelle at de hadde det godt i Norge: Det var lett å finne et rikt utvalg av matvarer fra ulike deler av verden i butikkene, og de hadde blitt bedre kjent med norsk språk, arbeids- og samfunnsliv.

Kvinnene møtte likevel fortsatt utfordringer i hverdagen, blant annet knyttet til det språklige. Også negative holdninger fra andre kunne skape problemer: Kvinnene hadde fått reaksjoner på at de var uvitende eller «undertrykte» når de bar tradisjonelle klær. Det hadde vært smertefullt å møte slike holdninger til «innvandrere» og «innvandrerkvinner».

Tilknytning og familie

Intervjuprosjektet i 2014 viste også hvordan innvandrerkvinnenes tilknytning hadde endret seg siden de kom til landet. Mange hadde i utgangspunktet hatt planer om å reise tilbake etter få år. Selv om de hadde endt opp med å bli værende i landet, hadde de ivaretatt tradisjoner og beholdt kontakten med opprinnelseslandet. Samtidig sa de at de følte seg «hjemme» i Norge.  

De fleste kvinnene fortalte at de hadde barn og barnebarn som bandt dem til Norge. Noen karakteriserte barna som «norske» når det gjaldt vaner og levesett. Kvinnene la stor vekt på fellesskap i familien, og mange var usikre når det gjaldt rettigheter og muligheter til å få hjelp som eldre. Tradisjonelt var de vant til at barna tok seg av eldre foreldre når de trengte hjelp. Men nye samfunnsforhold påvirker både unge og eldre.

verdskart med piler frå ulike land til norge. pilene har ulik tjukkelse og symboliserer talet på busette innvandrarar i Noreg i 2014

Kvinnefellesskap for integrering

Kvinnefellesskap utgjør et viktig supplement til familiefellesskap. Gjennom organisasjoner og møtesteder kan kvinnene få informasjon og finne en arena for trivsel, læring og utvikling. Deltakelse i samfunnslivet gjennom medlemskap i foreninger kan sees på som både et middel og et mål for integrering.

Tidligere undersøkelser viste at innvandrere deltok mindre i foreningsliv enn majoritetsbefolkningen, og kvinner med innvandrerbakgrunn enda mindre enn menn. I dag, derimot, deltar kvinner i noen innvandrergrupper i større grad i ulike foreninger. Erfaringer fra intervjuprosjektet i 2014 viste at møteplasser for kvinner med innvandrerbakgrunn kan være et viktig bidrag i forebyggende helsearbeid.

Ressurspersoner blant innvandrerkvinnene har bygd bro mellom kvinnene og forskjellige samfunnsarenaer, aktiviteter, tilbud og tjenester. For kvinnene har møteplassene også gjerne vært et springbrett til andre roller i samfunnslivet.

Av Reidun Ingebretsen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 21. juni 2017 14:18