print logo

Eldreomsorg – familieomsorg og offentlige tjenester

Synet på hva som er god eldreomsorg, har variert mye helt opp til vår tid. Mange familier i Norge har de siste årene forent offentlig omsorg for eldre familiemedlemmer med stor egeninnsats.

Det har vært en sterk økning av offentlige helse- og omsorgstjenester i Norge de siste 50 årene. I den offentlige debatten har det vært uttrykt bekymring for om dette kan fortsette med en økende andel av befolkningen over 80 år og færre yrkesaktive per pensjonist. Familiens innsats har vært etterspurt.

Både for majoritetsbefolkningen og i familier med innvandrerbakgrunn er det dermed spørsmål om å finne balanse mellom familieomsorg og offentlige tjenester for eldre.

Eldreomsorg før

Det var lenge opp til familie og lokalmiljø å sørge for eldre som ikke klarte seg selv, blant annet gjennom ordninger med kår (føderåd) og legd. Den første fattigloven kom i 1845. På 1800-tallet var fattighus en forløper for aldershjemmene som ble utviklet mot slutten av 1800-tallet. Statlig alderstrygd ble etablert i 1936. Den var behovsprøvd til 1957. De første hjemmetjenestene ble utviklet fra 1950-tallet.

Norge fikk loven om sosial omsorg i 1964. Etter det hadde ikke voksne barn økonomisk ansvar for eldre foreldre. På gårdene var det vanlig at eldste generasjon flyttet inn i en mindre kårbolig på gården og fikk ytelser og hjelp.

Eldreomsorg i vår tid

Etter hvert ble slike former for generasjonskontakt sjeldnere. Idealet ble mer et ønske om «intimitet på avstand» – nærhet og kontakt uten bofellesskap og omfattende forpliktelser.

Undersøkelser blant eldre og deres barn her i landet har vist at begge parter i økende grad har lagt vekt på offentlige tjenester ved omfattende pleie- og omsorgsbehov. Europeiske studier har samtidig vist at eldre i Norge stort sett har fått mindre pleie av familien enn eldre i Sør- og Øst-Europa. Men siden eldre i Norge har fått mer offentlige omsorgstjenester, har de til gjengjeld fått samlet sett mer hjelp enn i land med overvekt på omsorg fra familien.

Ulike tradisjoner

Migrasjon kan sette tradisjoner for familiesamhold i et nytt lys. Mange barn av innvandrere føler en ekstra forpliktelse til å ta vare på foreldre som har kommet til Norge og strevd for å gi best mulig kår til sine barn.

Samtidig har livssituasjonen for barn av innvandrere i Norge vært annerledes enn i hjemlandet, der storfamilien bodde sammen og kvinner var hjemme. Innvandrere og barn av innvandrere har derfor ofte opplevd et krysspress mellom omsorg for foreldregenerasjonen og omsorg for egne barn og andre roller i yrkes- og samfunnslivet.

Mange unge innvandrere har syntes å holde fast ved verdier med vekt på familieomsorg. Dette gjelder i særlig grad innvandrere fra asiatiske land som Pakistan.

Holdninger i utvikling

Samtidig må en skille mellom holdninger til familieomsorg og hva som er mulig i praksis. Det er rimelig å anta at innvandrernes voksne barn vil endre verdier i retning av majoritetens verdier.

Også eldre innvandrere kan endre syn på familieomsorg. Noen foretrekker å bo for seg selv og benytte seg av offentlige omsorgstjenester ved behov. Både holdninger og praksis vil endres over tid, slik de også har gjort de siste tiårene.

Av Reidun Ingebretsen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 12:43