print logo

Sosial protest etter 1980

Vel ti år etter det første gjennombruddet for sosiale bevegelser i etterkrigstida kom det flere nye uttrykk for kollektiv protest rundt 1980.

Samerettsbevegelsen som vokste fram i kjølvannet av vannkraftutbyggingen i Alta, skulle bli en mektig politisk kraft i den nordlige landsdelen.

I større byer som Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo var det tidlig i 1980-årene gateopptøyer og husokkupasjoner i forbindelse med 1. mai-markeringene. Sammenstøtene mellom politiet og det som etter hvert ble kjent som Blitz-miljøet i Oslo i 1980-årene, var trolig de mest omfattende mellom ordensmakten og sivilbefolkningen i Norge etter andre verdenskrig.

 

 

Til tross for det store omfanget har protestbølgen fra 1980 har likevel ikke fått samme oppmerksomhet som forgjengeren i faglitteraturen og samtidskulturen.

Innvandringsmotstand og anti-rasisme

På dette tidspunktet kom også et spørsmål som siden har preget Norge og Europa, for alvor til overflaten: Både innvandringsmotstandere og anti-rasister konstituerte seg som sosiale bevegelser, med harde feider seg imellom, i andre halvdel av åttiårene.

Et mye omtalt sammenstøt mellom innvandringsmotstandere og anti-rasister fant sted i Fevik i 1990. I det såkalte Fevik-slaget gikk innvandringsmotstandere til angrep på en gruppe anti-rasister som kom med buss fra Oslo for å demonstrere mot et innvandringsfiendtlig arrangement. Dette klippet fra Dagsrevyen handler om rettsaken i 1992, der Arne Myrdal ble dømt til fire månders fengsel for voldsbruk:

 

 

Youngstorget i Oslo ble etter hvert en viktig symbolsk arena. På krystallnatten i november 1991 vendte flere tusen motdemonstranter ryggen til Arne Myrdals innvandringsfiendtlige budskap. Ti år seinere, i februar 2001, ble det arrangert fakkeltog samme sted, i avsky mot det rasistiske knivdrapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen.

Betydelig innvandringsmotstand har ikke ført til vedvarende kollektiv organisering utover mindre høyreradikale og anti-islamske miljøer. Likevel har innvandringsmotstand og anti-islamske holdninger etter 2000 vært en motor i styrkingen av en mer høyreorientert politisk meningsdannelse i offentligheten og på sosiale medier. Samlet sett har høyresiden på dette viset utliknet noe av det politiske mobiliseringsovertaket som venstresiden og de progressive sosiale bevegelsene tidligere hadde.

Stor, kortvarig antikrigsbevegelse

15. februar 2003 var det demonstrasjoner over hele landet mot norsk deltakelse i den planlagte krigen mot de angivelige «masseødeleggelsesvåpnene» til Saddam Husseins regime i Irak. Mediene meldte om opptil 60 000 på gatene i Oslo. Innad i regjeringen bidro den spektakulære oppslutningen om «Fredsinitiativet Ingen krig mot Irak» denne dagen til å konsolidere statsminister Kjell Magne Bondeviks (KrF) krigsmotstandslinje overfor utenriksminister Jan Petersen og Høyre.

USA og stormaktens nærmeste allierte invaderte likevel Irak en måned seinere, men uten norsk deltakelse i de direkte krigshandlingene. Erkjennelsen av at den store og globale folkelige motstanden mot krigen ikke hadde nådd fram, førte til at oppslutningen om antikrigsarbeidet skrumpet inn. To år etter deltok kun 500 demonstranter i den årlige markeringen mot en invasjon og okkupasjon som hadde kostet flere hundre tusen mennesker livet.

Slutt for de sosiale bevegelsene?

Var de sosiale bevegelsenes tid som pådrivere i debatten og den politiske utviklingen i Norge og den vestlige verden over? I en tid da de politiske utfordringene knyttet til klima, økonomisk fordeling og skjerpede internasjonale konflikter trengte seg på, kunne dette vise seg å være en forhastet slutning.

I Norge er det liten tvil om at oppslutningen om de kollektive bevegelsene var i tilbakegang over tid. Som Benjamin-markeringen i 2001, fredsinitiativet i 2003 og rosetogene etter det høyreradikale terrorangrepet 22. juli 2011 viser, kan engasjementet likevel blusse opp og spre seg raskt.

Det synes samtidig som om bevegelsenes kampsaker har fått forkortet levetid. Det er blitt enda vanskeligere å holde på aktivistenes, medienes og offentlighetens oppmerksomhet i dag enn da de sosiale bevegelsene kom tilbake omkring 1970.

Av Idar Helle
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 8. juni 2017 11:01