print logo

Bistand: de store prosjektenes tid

Omfattende visjoner og ambisiøst bistandssamarbeid: 1970-tallet var de store prosjektenes tid i norsk bistand.

Den norske utviklingshjelpen ble nær tidoblet fra 262 millioner kroner i 1970 til nær 2,5 milliarder i 1980.

Det var flere årsaker til den kraftige økningen, blant de viktigste var stor politisk oppslutning om bistand, en mer aktiv utenrikspolitikk og økende oljeinntekter. Men samtidig som budsjettene økte, hadde bistandsorganet NORAD begrenset kapasitet til å kontrollere bruken av midlene.

Satsning på store prosjekter samt en vridning mot programstøtte gjorde at den stadig økende pengestrømmen lettere kunne brukes. Programbistand hadde også den fordelen at det krevde mindre direkte oppfølging fra Norge.

Verdskart. Viser norsk bistand til ulike land  i millionar kroner

Politisering og alliert misnøye

På 1970-tallet ble bistanden, som bistandsdebatten, i økende grad politisert. Stortingsmelding 29 fra 1972 førte norsk utviklingshjelp i nye retninger. Norge skulle nå prioritere bistand til land der myndighetene førte en «utviklingsorientert og sosialt rettferdig politikk» – en vurdering som jo kunne avhenge av politisk ståsted.

Stortingsmeldingen åpnet også for å gi støtte til væpnede motstandsbevegelser, noe som brøt med ideen om kun å yte bistand fra stat til stat. Denne endringen førte også til misnøye blant enkelte allierte land, blant annet Storbritannia, som var bekymret for at nasjonale frigjøringsbevegelser i gamle koloniområder kunne virke politisk destabiliserende og svekke Vestens innflytelse til fordel for Sovjetunionen.

På norsk side var den nye politikken uansett begynnelsen på en langvarig trend: Frivillige organisasjoner ble nå involvert i utviklingsarbeid i økende grad, både på giver- og på mottakersiden.

Radikale bistandsteorier

Gjennom tiåret begynte flere norske og internasjonale politikere og bistandsaktører å peke på ytre årsaker som en dominerende forklaring på manglende utvikling i de fattige landene. En forhistorie med økonomisk utbytting gjennom kolonisystemet samt stormaktspolitikk og internasjonale handelsforhold ble forstått som sentrale årsaker. Mest kjent ble de politisk radikale underutviklings- og avhengighetsteoriene som forstod kapitalismen som hovedårsak til de fattige landenes underutvikling.

I 1974 lanserte u-landene ideen om en ny økonomisk verdensorden (NØV). U-landene ønsket strukturelle endringer i verdensøkonomien til sin egen fordel og enklere tilgang til i-landenes markeder for sine varer. NØV fikk stor politisk støtte i Norge, men i realiteten viste planene seg vanskelig å kombinere med norske næringsinteresser. De konkrete resultatene ble få.

Store bistandsprosjekter

Norsk bistand var fortsatt involvert i industri, vannkraft, infrastruktur, landbruk og fiskeri. Samtidig økte antallet prosjekter som skulle skape sosial utvikling og mer rettferdig fordeling. NORAD ble gradvis mer engasjert i befolkningskontroll, bistand til kvinner, kampen mot apartheid i det sørlige Afrika og miljøtiltak.

Fattigdomsorientering ble et nøkkelord, og bistanden skulle dekke befolkningens grunnbehov, gjerne gjennom omfattende «integrerte distriktsutviklingsprogrammer». Det mest kjente ble bistanden til Turkana-distriktet i Kenya, som i ettertiden har blitt stående som et eksempel på mislykket bistand.

Problemene i Turkana-prosjektet, som pågikk mellom 1970 og 1990, var mange: liten forståelse for lokale forhold, bistandsavhengighet, manglende vedlikehold og etterfølgende ressursknapphet samt økologiske problemer. En sentral utfordring var at mye av utviklingsarbeidet i stor grad var giverstyrt, og ikke alltid tok nok hensyn til mottakernes behov.

Fotografi av gutt på liten flåte som fisker med garn
Fiske i Turkana-sjøen, 1986. Vannstanden i sjøen varierer og gjør fangstmengden usikker. Andre problemer inkluderte et stort fryseanlegg som bygget for å fryse fisk for eksport, men som aldri ble brukt: Det viste seg at det var nok å legge fisken på is. Foto: Trygve Bølstad/Samfoto/NTB scanpix 

Unntak fra regelen

Konsentrasjonsprinsippet, etablert på tampen av 1960-tallet, skulle sørge for samling om Øst-Afrika og Sør-Asia som kjerneområder for norsk bistand. I realiteten ble det gjort stadige unntak, særlig for utviklingsprosjekter innen norske kompetansefelt som fiskeri og skipsfart.

I tillegg førte politiseringen av bistanden til støtte til marxistiske regimer som Mosambik, Cuba og Vietnam, som lå godt utenfor kjerneområdene. Den «afrikanske sosialismen» vakte begeistring, og Tanzania seilte opp som den største mottakeren av norsk (og nordisk) bistand. Her drev Norge prosjekter innen fiskeri (Mbegani), kystfart (Tacoshili), sagbruk (Sao Hill) og kraftutvinning (Stiegler’s Gorge).

Av Sunniva Engh
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2016 11:15