print logo

Norsk utviklingshjelp etter 1970

Jakten på vellykkede utviklingsstrategier ga en norsk bistandspolitikk i stadig endring. Men én ting holdt seg: antallet norske bistandskroner økte.

Utviklingsoptimismen fra bistandens tidlige fase ble utfordret fra slutten av 1970-tallet. Samtidig forble troen på bistandens muligheter stor, og hjelpen omfattet stadig nye områder og mottakergrupper.

Bistanden ble også i økende grad profesjonalisert, og frivillige organisasjoner både i nord og sør fikk en stadig viktigere rolle.

Kart som illustrerer norsk bistand fra 1960 til 2014, fordelt på milliarder kroner: pengene er konsentrert om Afrikas østkyst, en del i Brasil og noe i India

Ekspansjon og grunnbehov

Norsk bistand økte raskt, og den totale utviklingshjelpen ble nesten tredoblet i løpet av 1970-tallet. Norge støttet en rekke store prosjekter innen industri, vannkraft, infrastruktur, landbruk og fiskeri. Samtidig foregikk en vridning fra prosjekt- til programbistand og direkte budsjettstøtte. Programbistand var ofte mer omfattende enn prosjektbistand og rettet seg mot et geografisk område eller en tematisk sektor i mottakerlandet.

Norsk bistand i denne perioden var del av en internasjonal trend med mål om å dekke grunnbehov og nå de aller fattigste. De viktigste mottakerlandene lå i Afrika sør for Sahara og Sør-Asia, og det var også noe bistand til Latin-Amerika.

Radikal politisk debatt preget norsk bistand på 1970-tallet. Norge viste stor forståelse for ønsker fra u-landenes side om strukturelle endringer i verdensøkonomien, kjent som en ny økonomisk verdensorden (NØV), så lenge det ikke stred mot norske næringsinteresser.

Å sette mottakerens behov i sentrum ble et grunnprinsipp. Samtidig ble prinsippet om ikke-innblanding i mottakerlandets politikk fraveket i noen tilfeller, som i kampen mot apartheid. Miljøvern og menneskerettigheter ble sentrale temaer for norske bistandsmyndigheter.

Gjeldskrise og private organisasjoner

Optimisme ble avløst av pessimisme gjennom 1980-tallet. Indre forhold i utviklingslandene ble nå framhevet som forklaring på problemene deres. Mange fattige land opplevde gjeldskriser, og giverlandene svarte med å sette strenge betingelser for bistanden de ga.

Nyliberalistisk tankegang fikk prege reformene, og målet ble å redusere statens rolle i økonomien. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet ble sentrale institusjoner for internasjonalt bistandssamarbeid. Tankegangen slo også gjennom i Norge, som fra 1984 la press på Tanzania for at landet skulle endre sin økonomiske politikk.

I 1982 nådde Norge målet om bistand tilsvarende én prosent av BNP. Utbyggingen av bistandsadministrasjonen fortsatte, og Norge hadde et eget departement for utviklingshjelp fra 1983 til 1990. Kvinner ble nå en prioritert målgruppe for bistanden. Grunnbehovsstrategien forble sentral, og de frivillige organisasjonene fikk stadig mer statlige bistandskroner til sitt arbeid i utviklingsland.

Fotografi som viser Reidun Brusletten, omgitt av mennesker, på reise i Sør-Etiopia
Reidun Brusletten (KrF), utviklingsminister fra 1984 til 1986, på reise til Sidamo-provinsen i Sør-Etiopia i 1985. Foto: Svein Tornås/NTB scanpix

Diplomati og forsterket engasjementspolitikk

Giverlandenes krav om endringer i mottakerlandene fortsatte på 1990-tallet. Nå var betingelsene også av politisk karakter. Bistanden skulle brukes til å fremme godt styresett, demokrati og et levende sivilsamfunn i utviklingslandene. Det ble mye oppmerksomhet om mottakeransvar og at eierskap til utviklingsprosessene måtte finnes lokalt.

Nødhjelp og menneskerettigheter ble viktigere, og fra 1997 til 2000 ble bistandsministeren til en statsråd for utvikling og menneskerettigheter. Norsk bistand skulle nå også understøtte freds- og forsoningsprosesser. Stortinget diskuterte bistandens geografiske utstrekning, men tendensen var fortsatt spredning til mange land.

Tusenårsmål, klima og utenrikspolitikk

Tendensen til tettere integrasjon av sikkerhets-, utenriks- og bistandspolitikk ble tydeligere gjennom 2000-tallet. Norge fortsatte med å understøtte en rekke freds- og forsoningsprosesser. Globalt økte internasjonal bistand kraftig til land der internasjonale militære operasjoner pågikk eller ble avsluttet. Dette gjaldt også for norsk bistand.

Norsk bistand ble samtidig preget av en rekke nye initiativ, som FNs tusenårsmål vedtatt i 2000. Miljø- og energi ble det store nye satsingsområdet. Det statlige investeringsselskapet Norfund satset stort på vannkraft, i 2005 ble «olje for utvikling»-programmet lansert, og i 2007 startet en stor satsing på regnskogsbevaring med «klima- og skoginitiativet». Disse nyskapningene bidro til å vri norsk bistand til land som Brasil, Indonesia og Chile.

Av Sunniva Engh, Hanne Hagtvedt Vik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. nov. 2016 11:21