print logo

Striden om fredsprofessoratet

Professoratet i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo skapte lite fred og mye konflikt. Gjennom tre tiår raste opphissete debatter om fredsforskning på universitetet, i det politiske miljøet og i offentligheten.

Ideen om et fredsprofessorat vokste frem utenfor universitetet – dels politisk og dels vitenskapelig motivert. Allerede i 1917, mot slutten av første verdenskrig, hadde fredsbevegelsen i Norge fremmet et forslag om å opprette et professorat i «fredsvidenskap».

To ytterligere forslag om å innføre fredsforskning som fag på universitetet ble fremmet etter andre verdenskrig, i skyggen av den kalde krigen. Sentrale motiver var frykten for atomkrig og ønsket om å bruke samfunnsforskning som et ikke-voldelig alternativ til supermaktenes opprustning. Men først i 1963 lyktes forslaget om å opprette et professorat i konflikt- og fredsforskning.

Selvsagt og kontroversiell kandidat

Gruppen som stod bak initiativet, tilhørte den venstreintellektuelle opposisjonelle fløyen i norsk utenrikspolitikk og hadde tilknytning til fredsbevegelsen. De samlet seg om personen som for dem var den opplagte kandidaten: fagområdets frontfigur i Norge, Johan Galtung.

Fotografi av Johan Galtung foran en tavle med beregninger
Professor Johan Galtung, fotografert i 1973. Foto: Hans Kristian Riise/VG/NTB scanpix

Men Galtungs og fredsforskernes uttalte målsetting om å bidra til fred, samt deres tilhørighet i et politisk venstreradikalt miljø, fremstod for mange som i strid med universitetsidealet om objektiv vitenskap.

Galtung var en produktiv og inspirerende forsker. Med bakgrunn i sosiologi og matematikk stilte han med etterspurt samfunnsvitenskapelig ekspertise. Galtung var også en aktiv og kontroversiell samfunnsdebattant, kjent for sin pasifistiske holdning inspirert av Mahatma Gandhis lære om ikkevold.

I 1969 ble Galtung utnevnt til professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo.

Et dysfunksjonelt forhold

Tilhengerne knyttet høye vitenskapelige og fredspolitiske forventninger til professoratet, men bare få av dem ble innfridd. Galtung tiltrakk seg en dedikert gruppe studenter og unge forskere. Imidlertid kom det lite ut av visjonen om tverrfaglig samarbeid mellom fredsprofessoren og andre universitetsansatte.

Samarbeidspartnere for forskningsprosjektene sine fant Galtung heller i utlandet. Han var ofte bortreist og ble i økende grad faglig isolert. Misnøyen med hvordan Galtung valgte å drive stillingen, spredde seg etter hvert ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Galtung, på sin side, opplevde at han «kom til et udekket bord som uønsket gjest» med «et kunnskapstilbud uten etterspørsel». I 1977 søkte han avskjed.

Striden om Galtungs etterfølger

Mens fredsforskningsmiljøet og dets tilhengere hadde feiret opprettelsen av fredsprofessoratet på 1960-tallet, opplevde de nederlag på 1980-tallet. Professoratet ble utlyst på nytt i 1978, og bedømmelseskomiteen foreslo statsviteren Øyvind Østerud som Galtungs etterfølger. Østerud hadde ingen bånd til fredsbevegelsen og ønsket å gjøre fredsforskningen mer vitenskapelig og mindre politisk.

Fredsforskningsmiljøet var svært kritisk overfor Østerud. De mente forskningen hans ikke innfridde deres definisjon av fredsforskning. Østerud ble likevel ansatt som Galtungs etterfølger i 1980.

Forventningene visner

I 1985 fikk Østerud endret stillingsbetegnelsen til «professorat i internasjonale konfliktstudier». Endringen ble begrunnet med behovet for å fjerne den politisk-ideologiske etiketten «fredsforskning». Fredsforskere, representanter for fredsbevegelsen og flere andre var kritiske til endringsforslaget. Men daværende kulturminister Lars Roar Langslet fant ingen grunn til å gripe inn.

De fredspolitiske forventningene knyttet til professoratet visnet med endringen av stillingsbetegnelsen og den kalde krigens slutt. I dag tenker knapt noen på professoratet som noe annet enn et professorat i statsvitenskap.

Av Eva Fetscher
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. des. 2017 11:00