print logo

Velferdsordningene utvikles

Like etter krigen fastslo de politiske partiene i et felles program at sosiale trygder skulle utvikles til en folketrygd som omfattet alle. «Sosialhjelpstaten» skulle erstattes av en velferdsstat.

Til tross for et terrpolitisk ønske om en folketrygd etter andre verdenskrig måtte likevel etableringen underordnes gjenreisningsbehovene i årene etter krigen. Et heldekkende folketrygdsystem måtte vente til overgangen mellom 1960- og 1970-årene, selv om enkelte reformer kom før.

Ny lovgivning

Loven om folketrygd ble vedtatt i 1966. Med tillegg fra 1971 omfattet den pensjoner, attføringsytelser, syketrygd, arbeidsløshetstrygd og yrkesskadetrygd. Lov om sosial omsorg fra 1964 skulle skape et sikkerhetsnett også for dem som falt utenfor trygdesystemet og trengte hjelp for å klare seg. Kommunene utviklet gradvis en egen sosialetat som tok seg av sosialomsorgen på lokalt plan.

Folketrygdens inntekter ble skapt ved et spleiselag mellom medlemmene av trygden (altså landets borgere), arbeidsgiverne og staten.

Velferdsstaten ekspanderer

Etter at plattformen var lagt med disse reformene, fortsatte utviklingen av velferdssystemet gjennom resten av 1900-tallet, med utvidelse av eksisterende og innføring av nye ordninger.

I 1973 ble pensjonsalderen satt ned fra 70 til 67 år. Full lønn under sykdom ble innført i 1978. Støtten til ugifte mødre ble utvidet i 1981 og omfattet dermed også skilte og separerte. Rett til fødselspenger med full lønn ble innført i perioden 1987–1993. I 1991 ble kravene til opptjening av tilleggspensjon satt lavere.

Fotografi av kvinner med plakater utenfor Stortingsbyggets hovedinngang. tekster: "Sykepenger til hjemmearbeidende", "Hjemmearbeidende diskrimineres grovt i skatte- og trygdesystemet", "Pleielønn merkes i offentlige budsjetter 1989", "Folketrygden er kvinnefiendtlig", "Vi krever forhandling"
Husmorforbundets landsstyre demonstrerte utenfor Stortinget i 1988. I 1990 vedtok Stortinget omsorgslønn og opptjening av pensjonspoeng gjennom omsorgsarbeid. Foto: Morten Uglum/Aftenposten/NTB scanpix

Fra omkring 1980 kom barnevernet mer i fokus. Det kom hjelpetiltak som fri barnehageplass, støttekontakter og weekendhjem. For noen overtok den offentlige barneomsorgen. Flere enn før fikk kontakt med barnevernet.

Forsøk på å begrense utgiftene

På den andre siden ble det også gjort forsøk på å begrense folketrygdens utgifter. Arbeidsgiverne måtte fra begynnelsen av 1980-årene betale en større del av sykepengene for sine ansatte. Pasienter måtte bidra med høyere «egenandeler» ved besøk hos lege og ved kjøp av reseptbelagt medisin.

Som svar på økte uføreutgifter lanserte regjeringen ved inngangen til 1990-årene «arbeidslinjen». Målet var å begrense bruken av trygdeytelser og få folk over i arbeidslivet.

Flere rettigheter

I 1980-årene slo en større bevissthet om rettigheter igjennom. Utvidede pasientrettigheter kom inn i lov om kommunehelsetjenesten fra 1982. En dom i Høyesterett fra 1990 fastslo at folk har rett til et forsvarlig minstenivå på tjenester, uavhengig av kommunens økonomiske situasjon. Helse- og sosialpolitikken ble i det hele mer rettsliggjort i 1980- og 1990-årene.

Rettsliggjøringen kunne være et virkemiddel for staten for å oppnå større likhet, kvalitet og effektivitet i helse- og sosialpolitikken.

Flere brukere

Langt fra alle som mottok hjelp, var utenfor arbeidslivet. Gjennom utbyggingen av velferdssystemet ble flere inkludert i ytelser under folketrygd og sosialhjelp. Tidlig i 1970-årene gjaldt det mellom 600 000 og 700 000. Tretti år senere omfattet systemet over 1,2 millioner.

Velferdsstatens ytelser var blitt en viktig faktor i folks liv og ble for en stor del gitt uavhengig av mottakernes sosiale og økonomiske status.

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 12:33