En ny kulturpolitikk

Folk deltok i økende grad i kulturlivet fra 1970-årene. Det ble større bredde og høyere kvalitet blant både profesjonelle utøvere og amatører.

Ved overgangen til 1970-årene var en ny kulturpolitikk under utforming.

I etterkrigsårene hadde statens kulturpolitikk mest gått ut på å bringe hva som da ble ansett som høyverdig kultur, ut til så mange som mulig. Opprettelsen av Riksteatret, Riksgalleriet, Statens filmsentral og andre institusjoner var ledd i en slik politikk.

Omslaget

Fra omkring 1970 la myndighetene mindre vekt på å spre kulturytringer skapt i sentrale byer ut over landet, og mer vekt på kultur med opphav i distriktene og på egenaktivitet. Folk skulle være deltakere, ikke bare tilskuere eller tilhørere.

Fotografi av marsjerende korps, forfra, på 17. mai. Flagg lengre bak i toget
Fra amatørkorpsenes begynnelse på 1800-tallet, har korpsmusikken vokst til å bli en sentral del av norsk kultur. I 2000 hadde Norges Musikkorps Forbund over 66 000 medlemmer, og i 1970-årene var tallet enda høyere. Fotografiet viser 17. mai-toget i Brumunddal i 1970. Foto: Domkirkeodden

Dessuten innførte den nye politikken et «utvidet kulturbegrep». Kultur skulle omfatte også idrett og ungdomsarbeid. Her skal vi likevel konsentrere oppmerksomheten om mer tradisjonell kultur.

Tilskuerne og den «seriøse» kulturen

I 1960-årene hadde fjernsynet blitt en sterk konkurrent i kampen om folks tid. Det gikk særlig ut over kinoen. Kinobesøket sank fra over 18 millioner i 1970 til under 10 millioner begynnelsen av 1990-årene.

Teater- og operabesøk ble derimot lite påvirket. Og i 1980-årene stagnerte bruken av fjernsyn, trass i mange nye kanaler.

Hovedtendensen var at folk ble mer opptatt av «seriøs» kultur. Flere besøkte museer, biblioteker, kunstutstillinger, teater, opera og klassiske konserter.

I 1970-årene var riktig nok idrettsstevner de mest oppsøkte fritidstilbudene, ved siden av kino og folkebiblioteker. Men i begynnelsen av 1990-årene var den andelen av befolkningen som oppsøkte «seriøs» kultur, ikke langt ifra den andelen som møtte opp ved idrettsarrangementer.

Mer tilgjengelig kultur

Hvorfor trakk «seriøs» kunst til seg flere? Én grunn var at den ble mer tilgjengelig. Utbyggingen av regionteatre begynte med Hålogaland Teater i Tromsø i 1972. Mot slutten av 1970-årene hadde også Møre og Romsdal, Telemark, Sogn og Fjordane og Nordland fått fylkesteatre. Senere kom flere til. Regionteatre drev også turnévirksomhet og nådde slik ut til mindre samfunn.

Det første kunstnerstyrte kunstgalleriet utenfor Oslo kom i Stavanger i 1966. I 1973 fulgte Haugesund. Kunstlag som arrangerte lokale utstillinger, ble stiftet i flere kommuner. Tilsvarende ting skjedde over hele landet. Den nye kulturpolitikken, med midler fra stat, fylker og kommuner, gjorde mye av dette mulig.

Høyere utdanningsnivå blant folk bidrar også til å forklare interessen for «seriøs» kunst. Velutdannede hadde alltid vært mest opptatt av slik kultur, og økt utdanning ga den større nedslagsfelt. Dessuten ble grensene mellom «finkultur» og «populærkultur» mer uklare, særlig blant unge, som ofte likte både rock og klassisk musikk.

Flere aktive deltakere

I perioden etter 1970 ble flere mennesker aktive deltakere i kulturlivet. Veksten i kulturinstitusjoner betydde flere hel- eller halvprofesjonelle kunstnere. I 1970 hadde 286 kunstnere statsstipend eller kunstnerlønn. I 1993 var tallet 1363. Det var blitt lettere å vie tid til kunsten.

Tallmessig veide likevel amatørkunstnerne i orkestre, kor, amatørteatre, revygrupper, dansegrupper og kunstforeninger tyngre. De sto for kunst av en kvalitet som ofte var vanskelig å skille fra den profesjonelle.

Kulturell «infrastruktur»

Ny kulturpolitikk og utbygging av mange typer kunstutdanning skapte en sterkere kulturell «infrastruktur» som bidro til større bredde og høyere kvalitet blant profesjonelle og amatører.

Den omfattet kommunale musikkskoler og flere musikkonservatorier, bedre opplæring av musikere og dirigenter i de mange skole- og amatørkorpsene, studieretninger for kunstfag på videregående skoler, forfatterstudier i Telemark og Tromsø og filmutdanning på Lillehammer. I Oslo ble den kunstneriske topputdannelsen styrket, ved Musikkhøgskolen, Statens balletthøgskole og Teaterskolen.

Barn mest aktive

Egenaktiviteten økte i befolkningen som helhet. Men størst var den blant barn og unge. I begynnelsen av 1990-årene spilte 37 prosent av barn mellom 9 og 15 år et instrument regelmessig, 23 prosent var med i kor eller orkester, og 15 prosent drev med billedkunst.

Dessuten spilte de unge mest amatørteater, danset mest ballett og leste flest bøker. De så også mindre på fjernsyn enn voksne. Og blant barna var jentene de mest aktive.

Emneord: Kultur og religion Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. feb. 2024 15:29