print logo

Modernisering og miljøbelastning

Framveksten av forbrukersamfunnet etter krigen betydde et enklere og mer komfortabelt liv for mange, men også økt belastning på naturen.

Industrialiseringen av hjemmene nådde i 1960-årene et nytt stadium. Vaskemaskin ble vanlig. I 1970-årene fulgte oppvaskmaskinen. Samtidig var vannklosett, badekar og dusj blitt vanlige. Slike hjelpemidler sto i 1980-årene for 80 prosent av vannforbruket i husholdningene.

Også kjøleskapet ble vanlig i 1960-årene, og det fikk i neste tiår selskap av fryseboksen.

Industrialisering av hjemmene

Velstandsveksten i etterkrigstiden påvirket forbruket. Nye industriprodukter fylte hjemmene på en annen måte enn før.

I fjernsynets kjølvann fulgte mange typer forbrukerelektronikk, og flere industriprodukter – som nye sittemøbler og veggseksjoner. Ting ble også oftere skiftet ut – enten fordi de ble oppfattet som foreldet, eller fordi forbrukerne ville ha nye og bedre produkter.

Fritid og livsform

I 1960- og 1970-årene kom kortere daglig arbeidstid, femdagersuke og lengre ferier. Det bidro til at folk brukte mer penger på fritidssysler. Nordmenn ble også mer mobile, i arbeid og fritid.

Ved inngangen til 1970-årene skjøt flyturismen til sydlige strøk fart. Samtidig ble store deler av folket hytteeiere. Ved inngangen til 1980-årene ble det anslått at antallet hytter var nådd opp i 270 000. Det bidro til økt reisevirksomhet gjennom «helgeturisme». Mange reiste langt til hytta.

Bilen

Dette forutsatte at bilen var blitt nærmest allemannseie. Lange helgekøer ut av og inn til de større byene vitnet om det.

Bilen ble viktigere også i det daglige. Fritiden ble mer organisert, barn og ungdom skulle bringes til og fra ulike aktiviteter. Kvinner deltok mer enn før i arbeidslivet; det var behov for å nå barnehage eller dagmamma i tide. Flere brukte bilen til innkjøp. Framveksten av store kjøpesentre med lettvint parkering bidro til det.

Livsformen og naturen

Den nye livsformen belastet naturen på flere måter. Både vannklosettene og vaskemidlene i kjøkkenmaskinene førte til større fosfatutslipp til vassdragene. Kjøleskap og frysebokser brukte lenge stoffer som brøt ned ozonlaget når de ble frigjort.

Når flere «varige» forbruksvarer ble innkjøpt, og når de ble skiftet ut oftere enn før, vokste søppelfyllingene rundt i kommunene. Sigevann fra fyllingene kunne også føre gift ut i vassdragene. Klimagassen metan ble dannet når avfallet ble brutt ned.

Fotografi som viser søppelfylling og skuffemaskin som skuffer søppel
Søppelfylling, fotografert i 1999. Siden 1990-tallet har avfallsmengden økt jevnlig, og i 2013 var den totale avfallsmengden 11,2 millioner tonn. Foto: Jan Djenner/Samfoto

Den økte mobiliteten gjennom flyreiser og biltransport belastet også miljøet. For eksempel kom tidlig i 1990-årene omtrent en fjerdedel av Norges utslipp av karbondioksid (CO2) fra bilene. Det samme gjaldt 30 prosent av flyktige organiske forbindelser og 36 prosent av nitrogenoksidene.

Mottrekk

Tiltak ble satt inn for å avhjelpe noen av truslene mot natur og miljø.

Utbygging av bedre renseanlegg reduserte farlige utslipp til vassdragene. Kommunene arbeidet for å stenge søppelfyllingene og erstatte dem med gjenvinningsanlegg. Gamle søppelfyllinger ble tildekket for hindre at metan ble sluppet ut når avfallet ble brutt ned.

I 1985 fant forskere ut at et hull i ozonlaget over Antarktis skyldtes menneskelig aktivitet. En internasjonal avtale ble inngått som forpliktet landene til å slutte å bruke stoffer som KFK og halon, som bryter ned ozon. Også Norge innførte forbud: Bruken av slike stoffer sank med mer enn 99 prosent fra 1986 til 2004.

Mye ble rettet opp. Men avgassene fra økende bil- og flytrafikk skulle vise seg å by på mer permanente, og voksende, problemer. De ble forsterket av at mye av den økende godstransporten ble overført fra jernbane til bil. Disse problemene skulle leve videre som en del av det store klimaspørsmålet.

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. jan. 2016 09:45