Gamle problemer på arbeidsplassen – som tunge løft, ulykker, støv, skitt og larm – ble mindre utbredt utover i etterkrigstiden. Til gjengjeld kom plager forårsaket av andre fysiske belastninger, av såkalte «psykososiale» forhold og av økt bruk av kjemiske stoffer, mer i forgrunnen.
Kundestrømmen foran kassaapparatet kunne føles nådeløs, på samme måte som transportbåndet i fabrikken. Funksjonærer i administrativ virksomhet var sjelden herrer over strømmen av saker som måtte gjøres ferdig. Etter hvert som flere ble knyttet til slik virksomhet, økte belastninger som stammet fra feil arbeidsstilling og anspente bevegelser.
Problemer i nye grupper
Heller ikke de som gjorde karriere, slapp unna. Avansement medførte gjerne mer frihet og innflytelse over eget arbeid. Men det innebar også ofte overtid, forventninger om at man tok med arbeidet hjem, mange møter og forhandlinger, usikkerhet om resultater eller kontrakter, samt press for å få saker ferdig innen fristen.
Til tross for de «nye» problemene var likevel arbeidsmiljøplager fortsatt mest utbredt blant arbeidere, gårdbrukere og fiskere.
Arbeidstid og hjemmetid
Arbeidstida hadde gjennom hele 1900-tallet gradvis blitt kortere. Men i 1980-årene stoppet nedgangen i faktisk, om ikke i avtalefestet, arbeidstid. Det skyldtes dels økt bruk av overtid og bijobber, men også mer heltidsarbeid blant kvinner.
I 1980-årene var det blitt vanligst at både mor og far var i lønnet arbeid. Mer av familiens tid gikk til lønnsarbeid. På den andre siden ble det også mot slutten av 1980-årene flere arbeidsledige.
Høyere forventninger til materiell velstand var nok én viktig årsak til at mange brukte mer tid til lønnsarbeid.
Behovet for å gjøre karriere kunne trekke i samme retning. Vilje til å arbeide overtid, til å «stå på», kunne oppfattes som bevis på lojalitet og motivasjon og være en god søknad om avansement.
Mange kvinner hadde også et uavhengig ønske om å delta i arbeidslivet. Høyere boligpriser etter dereguleringen av bolig- og kredittmarkedet, i tillegg til høyere renter på bolig- og studielån, spilte også en rolle.
Ny arbeidsløshet
Da arbeidsløshet igjen meldte seg som et massefenomen, kunne også det gjøre arbeidstakere mer motivert til å bevise sin lojalitet med ekstra innsats.
Gjennom etterkrigsårene hadde folk blitt vant til å se «full sysselsetting» som det normale, og i 1980 rammet arbeidsløshet ennå bare 1,7 prosent av arbeidsstyrken.
Men i årene fram til 1984 steg arbeidsløsheten sterkt, til 80 000 helt arbeidsløse, eller 4 prosent. Så sank den igjen, for på nytt å stige fra 1987. I 1993, da ledigheten var på det høyeste, var om lag 127 000 arbeidsløse – 6 prosent av arbeidsstyrken. Den nye massearbeidsløsheten forsterket utviklingen av nye sosiale problemer.
Hvem ble arbeidsløse?
I første del av 1980-årene var arbeidsløshet mest et utkantfenomen. Men mot slutten av 1980-årene rammet den også de store byene. Oslo, som tradisjonelt hadde hatt lavest ledighet, kom opp på landsgjennomsnittet.
Som i mellomkrigstida gikk arbeidsløshet verst ut over de unge. Noen – uvisst hvor mange – valgte utdanning som alternativ.
Eldre arbeidstakere slapp litt lettere, men hadde vanskelig for å finne nytt arbeid om de ble ledige. Det ble vanligere at bedrifter kuttet kostnader gjennom å førtidspensjonere, og mange ble skjøvet ut i uførepensjon. Denne gruppen utgjorde i 1991 nesten 240 000.
For første gang ble arbeidsløsheten nå større blant menn enn blant kvinner. Kvinner hadde fått et sterkere feste i arbeidsmarkedet.
Etter 1993 ble arbeidsløsheten igjen mindre. Men det skulle ta tid før man nærmet seg full sysselsetting og den stabiliteten som kom til å prege perioden etter årtusenskiftet.