print logo

Samiske rettigheter i Norge – et internasjonalt spørsmål

Internasjonale avtaler har vært viktige for utviklingen av samenes rettigheter i Finnmark. Men det tok lang tid før Norge ble en pådriver for slike avtaler.

Særskilte samiske rettigheter var i liten grad et tema i Norge i de første tiårene etter andre verdenskrig. Da Den internasjonale arbeids-organisasjonen (ILO) i 1957 vedtok sin konvensjon nr. 107 om vern og integrering av innfødte befolkningsgrupper, mente både den norske ILO-komiteen, Sosialdepartementet og Sosialkomiteen at spørsmålet gjaldt «befolkningsgrupper som ikke finnes i vårt land». Norge ratifiserte derfor aldri konvensjonen.

Synet på samene endret seg imidlertid tidlig på 1980-tallet.

Endret syn på samene

Samenes møte med den gryende globale urbefolkningsbevegelsen på midten av 1970-tallet og ikke minst Alta-saken endret mange samers selvforståelse. Alta-saken endret også norske myndigheters syn på samene. Samene ble nå omtalt som en etnisk minoritet og en urbefolkning.

Fotografi som viser demonstrasjon i Masi mot neddemming. Samer med paroler, tekst: "Vi kom først", "Vi flytter ikke"
De første planene for Alta-Kautokeino-vassdraget ville føre til at den samiske bygda Masi forsvant. Da Stortingets kommunalkomité besøkte Masi i 1970, møtte innbyggerne opp for å demonstrere. Masi ble vernet i 1973, men utbyggingen av vassdraget fortsatte, og Alta-kraftverket startet driften i 1987. Foto: NTB scanpix

Likevel ratifiserte ikke Norge ILO-konvensjon 107. Mange oppfattet konvensjonens fokus på integrasjon som utdatert. Dessuten skapte dokumentets bestemmelse om urbefolkningers rett til å eie de landområdene de tradisjonelt har bebodd, problemer. På denne tiden anså den norske staten seg som eier av nesten 96 prosent av grunnen i Finnmark fylke, et område som var svært viktig blant annet for reindriftsnæringen. Her hadde lokalbefolkningen bruksrettigheter, men ikke formell eiendomsrett.

Norsk rett skapte problemer

På midten av 1980-tallet begynte ILO arbeidet med å revidere konvensjon 107 i tråd med endringene i det internasjonale synet på urfolksrettigheter. Resultatet skulle bli konvensjon 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som ble vedtatt i 1989. Parallelt med de internasjonale forhandlingene arbeidet Samerettsutvalget, som var opprettet i 1980 i kjølvannet av Alta-saken, med samiske rettigheter i Norge.

Landrettighetsspørsmålet skapte utfordringer for den norske regjeringsdelegasjonen under ILO-forhandlingene om den nye konvensjonsteksten i 1988 og 1989. Norges viktigste mål var å få fremforhandlet en konvensjon som myndighetene kunne ratifisere. Dette ville kreve at konvensjonen anerkjente urbefolkningenes rett til å bruke områder som formelt var eid av andre på linje med deres rett til å eie sine tradisjonelle bosettingsområder.

Norske samiske organisasjoner oppfattet ikke dette forslaget som kontroversielt. Mange andre urbefolkningsrepresentanter anså imidlertid forslaget som et forsøk på å svekke konvensjonens bestemmelser om landrettigheter.

Norsk forhandlingsnederlag

Det var ikke mulig å få gjennomslag for forslaget om å sidestille bruksrettigheter og eiendomsrettigheter i forhandlingene. Den endelige konvensjonsteksten slo fast at «The rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which they traditionally occupy shall be recognised».

Konvensjonen inneholdt mange viktige bestemmelser. Den erstattet begrepet «indigenous populations» med «indigenous peoples». Dette var en forutsetning for at FNs erklæring om urfolks rettigheter fra 2007 kunne si at urfolk har rett til selvbestemmelse. Og statene forpliktet seg til å konsultere urfolk i spørsmål av betydning for dem.

Norge ratifiserte som første land i verden den nye konvensjonen i juni 1990. Ratifikasjonen internasjonaliserte spørsmålet om samenes rett til land og vann, og konvensjonen spilte en svært viktig rolle i forkant av Stortingets vedtak av Finnmarksloven i 2005.

Av Anne Julie Semb, Hanne Hagtvedt Vik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 3. feb. 2017 15:15