print logo

Oslo-avtalen

Fredsmekling ble en norsk eksportvare med Oslo-avtalen i 1993. Men avtalen skapte ingen varig fred.

Den 13. september 1993 vandret Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst ut på plenen foran Det hvite hus i Washington D.C. To erkefiender skulle undertegne den såkalte Oslo-avtalen: Yitzhak Rabin, Israels daværende statsminister, og Yassir Arafat, leder av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO.

Norge hadde spilt en hovedrolle i arbeidet med avtalen, et av de mer seriøse forsøk på varig fred i Midtøsten siden staten Israel ble opprettet i 1948. Gjennom hemmelig diplomati hadde norske forhandlere brakt de stridende partene sammen og hjulpet dem i gang på fredsveien. Hva hadde gjort Norge egnet for en så spesiell jobb?

Fotografi som viser Yitzhak Rabin til venstre og Yassir Arafat til høyre, håndtrykk. I midten står Bill Clinton og smiler, utstrakte armer
Yitzhak Rabin og Yassir Arafat i Washington D.C. 13. september 1993. Foto: Ron Edmonds/AP Photo/NTB scanpix

Israels beste venn

I etterkrigstiden hadde Norge vært en av Israels aller beste venner. I 1979 trengte imidlertid den politiske ringreven Yassir Arafat et land som kunne bruke sine nære bånd til Israel for å formidle et budskap om fred.

Arafat utpekte Norge til den nye fredsmekleren i Midtøsten. Norge var villig, men Israel ville lenge ikke høre på fredsbudskapet som Norge brakte med seg fra PLO.

Den hemmelige bakkanalen

I oktober 1991 startet USA et nytt forsøk på å få i gang en fredsprosess for Midtøsten. Den kalde krigen var over, og USA ønsket å få slutt på konflikten mellom israelerne og palestinerne.

Forhandlingene begynte i Madrid og ble senere flyttet til Washington. Men samtalene mellom de to partene gikk etter hvert helt i stå.

Da grep Norge sjansen. I januar 1993 åpnet nordmennene sin hemmelige Oslo-kanal. Norges rolle var i utgangspunktet liten, beskjeden og ikke planlagt. Målet var å legge forholdene til rette for uformelle politiske kontakter. Slik kunne kanskje noe gjøres for å avhjelpe forhandlingene i Washington. Norge skulle være en avlaster for USA.

Til alles store overraskelse klarte israelerne og palestinerne raskt å bli enige om enkelte grunnprinsipper under de hemmelige møtene rundt omkring i Norge. I de norske forhandlingene var det Arafat og PLO som forhandlet selv. Israelerne og palestinerne klarte å bli enige om en timeplan for veien videre.

NRK oppsummerte Oslo-avtalen i Dagsrevyen, 12. september 1993 slik:

 

 

Israel tar styringen

I mai 1993 oppgraderte Israel forhandlingene. Fra nå av var det selve den israelske regjeringen som forhandlet, med et seriøst mål om en avtale med palestinerne. Dette forandret Norges rolle.

Da Oslo-prosessen startet, hadde nordmennene holdt en lav profil og bare vært tilretteleggere. Men gradvis gled nordmennene over i en ny rolle. Norge ble en aktiv mekler.

Israel var den sterke parten som kontrollerte landområdene det var strid om. Dermed kunne israelerne bestemme spillereglene. PLO måtte oppgi de standpunktene som Israel fant uakseptable, og godta de israelske kravene.

Det ble de norske representantenes oppgave å få palestinerne til å akseptere Israels nye krav. Israels sterke posisjon tvang nordmennene til å spille denne rollen. Norge kunne like det eller la være, men det var ingenting nordmennene kunne gjøre med det hvis de ville være med på forhandlingene.

Fred på Israels premisser

PLO forsto at Oslo-avtalen var fred i henhold til Israels spilleregler. Palestinerne hadde bare fått smuler: selvstyre i Gaza og den lille byen Jeriko. Men avtalen ville også gi palestinerne anerkjennelse og mye penger, slik at de kunne begynne på arbeidet med det store målet i det fjerne: å opprette staten Palestina.

Fotografi av folkemengde: Bill Clinton sees til venstre, midt i bildet Johan Jørgen Holst som snakker med Yassir Arafat, til høyre
Den norske utenriksministeren Johan Jørgen Holst etter seremonien ved Det hvite hus i Washington D.C. 13. september 1993. Foto: Erik Berglund/Aftenposten/Scanpix

Oslo-avtalen ga Arafat en livbøye da han holdt på å drukne. Slik Arafat så det, var avtalen den best mulige avtalen under de verst tenkelige omstendighetene.

For Norge førte Midtøsten-diplomatiet til berømmelse og prestisje. Fredsmekling ble en av Norges aller beste «eksportvarer». Men freden i Midtøsten glimret med sitt fravær.

Jan Egeland og Øyvind Østerud intervjues om Oslo-avtalen i NRK 19. november 2008:

 
Av Hilde Henriksen Waage
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 7. aug. 2017 11:47