print logo

Norge – verdensmester i menneskerettigheter?

Menneskerettigheter ble viktig i norsk utenrikspolitikk fra slutten av 1970-tallet. Men det var ikke alltid enkelt å arbeide for å utbre respekt for disse.

I april 1945, mens andre verdenskrig fortsatt pågikk, møttes representanter fra nær 50 land for å bli enige om å danne en ny verdensorganisasjon. I juni var de enige om avtalen som grunnla De forente nasjoner (FN).

Statene lovet blant annet å samarbeide for å fremme menneskerettigheter. Samtidig var de enige om at den nye organisasjonen ikke skulle gripe inn i indre forhold i enkeltland. Her lå et spenningsforhold som også skulle komme til å prege norsk menneskerettighetspolitikk.

Normdannelse – erklæringer og konvensjoner

FN startet raskt arbeidet med å utmeisle hvilke rettigheter som skulle tas inn i internasjonale erklæringer og konvensjoner. Kort tid etter begynte et tilsvarende arbeid i Europarådet.

Norge ble ikke en spesielt viktig stat i denne tidlige fasen. Men landet inntok en støttende holdning, med en forventning om at menneskerettigheter var godt ivaretatt hjemme.

Likevel kunne norske lover utgjøre en utfordring. I 1952 reserverte Norge seg mot bestemmelsen om religionsfrihet i Den europeiske menneskerettighets­konvensjonen av 1950. Først etter at jesuittparagrafen var fjernet fra Grunnloven i 1956, ble reservasjonen trukket.

Norge ble opptatt av å fremme menneskerettigheter internasjonalt og la vekt på å være en positiv bidragsyter til internasjonale forhandlinger om nye konvensjoner. Forventningen om at Norge har lover som beskytter menneskers rettigheter, har bidratt til at Norge har sluttet seg til nye konvensjoner etter kun kort betenkningstid, og denne tendensen var tydelig fra 1980-tallet. Bare svært sjelden har Norge tatt forbehold.

Fra årtusenskiftet ble den norske holdningen imidlertid noe mer forbeholden, og regjeringen brukte lengre tid på å vurdere nye konvensjoner.

Kritikk av andre land

Reaksjoner på menneskerettighetsbrudd er en annen viktig del av internasjonalt arbeid for menneskerettigheter. Prinsippet om staters indre suverenitet gjorde det imidlertid vanskelig å kritisere enkeltstater for brudd på menneskerettighetene i FN og i andre sammenhenger. Dette var særlig påtrengende under den kalde krigen.

Norske politikere og diplomater måtte mange ganger ta stilling til hvordan de skulle forholde seg til brudd på menneskerettighetene i andre land. Som historikeren Rolf Tamnes har vist i sin bok Oljealder, var det ikke alltid like enkelt å forene ønsket om å fremme menneskerettigheter med norske økonomiske eller sikkerhetspolitiske interesser.

Likevel var Norge ett av landene som i 1967 sto bak en klagesak mot juntastyret i Hellas gjennom Den europeiske menneskerettighets-kommisjonen. Det var imidlertid andre land som hadde vært pådrivere.

Et annet kjent eksempel er hvordan Norge lenge var tilbakeholden overfor apartheidregimet i Sør-Afrika. Her overtrumfet norske skipsfartsinteresser lenge ønskene om internasjonale tiltak mot apartheidregimet. Dramatiske hendelser lokalt og økt oppmerksomhet om rasediskriminering internasjonalt bidro til å endre dette.

Fotografi, demonstranter utenfor den chilenske ambassade, brenner flagg og hytter med nevene
Demonstranter utenfor den chilenske ambassade i Oslo i mai 1974, i protest mot Augusto Pinochets statskupp i Chile året før. Foto: Rolf M. Aagaard/NTB scanpix

Mer tydelig engasjement

Fra midten av 1970-tallet fikk Norge, som mange andre land, et mer tydelig engasjement for menneskerettighetene. I 1977 sluttet Stortinget seg til en strategi for menneskerettigheter i norsk utenriks- og bistandspolitikk. Dette var først og fremst et resultat av Helsinkierklæringen av 1975, en milepæl i avspenningsforsøk mellom øst og vest under den kalde krigen. Men det hang også sammen med reaksjoner på kriger, kriser og militærkupp i ulike deler av verden fra andre halvdel av 1960-tallet.

De norske ambisjonene økte raskt. Blant annet ble menneskerettigheter tatt inn i bistandspolitikken. Et spesielt viktig intellektuelt bidrag kom fra senere statssekretær i Utenriksdepartementet, Jan Egeland, som i sin magister­avhandling fra 1985 argumenterte for at småstaten Norge kunne lykkes spesielt godt som forkjemper for menneskerettigheter.

Det økte norske engasjementet ble lagt merke til ute, blant annet når det gjaldt urfolks rettigheter. Det var kjærkomment at strategien ofte ble fulgt opp med pengebevilgninger.

I 1999 sluttet Stortinget seg til en oppdatert strategi for å fremme menneskerettigheter.

Norsk engasjement i perspektiv

Det var først når menneskerettigheter fikk større oppmerksomhet i ulike internasjonale sammenhenger, at Norge satte disse høyere på sin egen utenrikspolitiske dagsorden.

Særlig gjennom 1990-tallet ble Norge en betydelig aktør i arbeid for menneskerettigheter. Videre forskning vil kunne vurdere hvor sterkt Norges engasjement har vært i forhold til andre land, hvor ofte hensyn til menneskerettigheter har overtrumfet andre utenrikspolitiske hensyn, og hvilken konkret praktisk betydning engasjementet har hatt.

Det som er temmelig sikkert, er at menneskerettigheter fikk større betydning hjemme i Norge parallelt med at de fikk høyere internasjonal profil. Blant annet har Grunnloven fått flere nye artikler om menneskerettigheter.

På den annen side er det meget sannsynlig at økt gjennomslagskraft for internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i norsk politikk og rett har ført til en økt skepsis mot å slutte seg til nye slike konvensjoner.

Av Hanne Hagtvedt Vik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 12:22