print logo

Grunnloven og menneskerettighetene

Grunnloven fikk i mai 2014 flere nye bestemmelser om menneskerettigheter. Inntil 200-årsjubileet for Grunnloven sto slike bestemmelser imidlertid spredt, og det var nokså tilfeldig hvilke som var tatt inn.

Da Grunnloven ble skrevet i 1814, var eidsvollsmennene opptatt av individers rettigheter. Men konstitusjonen de skrev, var knapp, og de tok ikke inn en uttømmende liste over slike rettigheter.

I mai 2014 vedtok Stortinget en større revisjon av Grunnloven som speilet store endringer i Norge og i internasjonalt samarbeid etter andre verdenskrig.

Bare noen få rettigheter

Den opprinnelige Grunnloven fikk til sammen ni bestemmelser om individers rettigheter. Dette var flere rettssikkerhetsprinsipper, forbud mot tortur, vern om eiendom og ytringsfrihet og stemmerett.

På de 140 årene fra 1814 til 1954 skjedde få endringer i disse bestemmelsene, med unntak av artikkelen om stemmerett. Denne ble endret mange ganger, første gang i 1821, da reindriftssamer fikk stemmerett. I 1913 fikk norske kvinner stemmerett.

Et internasjonalt vern om menneskerettigheter ble bygget ut etter andre verdenskrig. Med ujevne mellomrom ble flere slike rettigheter lagt til i Grunnloven:

  • 1954 – Statens plikt til å tilrettelegge for lønnet arbeid
  • 1964 – Religionsfrihet
  • 1980 – Rett til medbestemmelse på arbeidsplassen
  • 1988 – Samiske rettigheter
  • 1992 – Rett til et sunt miljø

Disse endringene reflekterte store samfunnsdebatter i Norge og internasjonalt på den tiden de ble vedtatt. For eksempel kom vedtaket om de samiske rettighetene i kjølvannet av striden om utbygging av Alta-vassdraget. Denne bestemmelsen er det eneste unntaket fra den ellers universelle utformingen av Grunnloven.

Et annet eksempel er retten til et sunt miljø fra 1992. Den hang nær sammen med Norges engasjement i miljøsaken, og da særlig arbeidet til Gro Harlem Brundtland i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling. Denne la i 1987 fram rapporten Vår felles framtid.

Menneskerettighetsbestemmelsene ble imidlertid stående spredt, og det var tilfeldig hvilke av de internasjonale rettighetene som var blitt tatt inn.

Sterkere menneskerettighetsvern

Internasjonale konvensjoner forpliktet Norge på flere områder.

I 1953 trådte Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i kraft. Mer enn 20 år senere, i 1976, skjedde det samme med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Norge hadde ratifisert alle tre og dermed påtatt seg internasjonale forpliktelser innen et bredt spekter av menneskerettigheter.

Internasjonale konvensjoner ble imidlertid ikke automatisk til norsk rett. Stortinget måtte aktivt – gjennom lovvedtak – ta internasjonale menneskerettighetsprinsipper inn i norsk lov. Det ble gjort i en del tilfeller, men ofte mente regjeringen og Stortinget at Norge allerede hadde tilfredsstillende lover, og gjorde derfor få, om noen, endringer i norsk lovverk i forbindelse med at Norge ratifiserte nye konvensjoner.

Økende betydning

Internasjonale menneskerettigheter fikk likevel stor betydning i Norge, en utvikling som ble tydelig fra 1980-tallet. For eksempel ble bestemmelsen om minoritetsrettigheter i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter viktig da Samerettsutvalget foreslo grunnlovsbestemmelsen om samenes særlige rettigheter i Norge. Tilsvarende skjedde på andre politikkområder.

Stortinget ønsket å gi internasjonale menneskerettigheter større vekt i Norge, og i 1994 vedtok det en generell grunnlovsbestemmelse om menneskerettigheter.

I 1999 ble denne bestemmelsen fulgt opp av en egen lov om menneske­rettigheter. Den slo fast at flere sentrale menneskerettighets­konvensjoner skulle gjelde direkte i Norge – foran vanlige norske lover. I tiåret som fulgte, brukte norske domstoler stadig oftere internasjonale konvensjoner til å avgjøre rettsspørsmål.

Større revisjon av Grunnloven

Fremdeles var få menneskerettsprinsipper synliggjort i Grunnloven, og den norske Grunnloven fremsto som umoderne. Å ha egne menneskerettighets­kataloger i konstitusjoner, der en lang rekke rettigheter var tatt inn, var blitt vanlig i land over hele verden.

I forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014 ønsket Stortingets presidentskap at Stortinget skulle vurdere nye endringer i Grunnloven for ytterligere å forsterke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Resultatet ble et nytt kapittel E der eksisterende rettigheter ble samlet og nye ble lagt til.

Fotografi, stortingssalen: noen representanter står, andre sitter
Stortinget stemte for endringer i Grunnloven i mai 2014. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix

Nye rettigheter i mai 2014 var

  • retten til liv og forbud mot slaveri, tvangsarbeid, dødsstraff og tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling
  • retten til utdanning
  • barns rettigheter
  • bevegelsesfrihet

Retten til kultur og fri forskning og retten til en tilfredsstillende levestandard og nødvendig helsehjelp ble foreslått tatt inn, men ble stemt ned. Dermed er sentrale menneskerettighetsnormer fortsatt ikke tatt inn i den norske Grunnloven.

Av Hanne Hagtvedt Vik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. sep. 2016 10:23