print logo

Fra amatøridrett til pengemaskin

Dagens eliteidrett med store sponsorpenger og TV-styrte konkurranser er blitt til i takt med at idealet om utøverne som amatører har smuldret bort.

Norsk idrett skulle være noe rent, opphøyd og ubesudlet av penger.

Presidenten i Norges Fotballforbund sa i 1954 at «den dag idretten mister sitt idéinnhold og blir et middel til økonomisk vinning, den dagen er ikke sporten verd en sur sild».

De som ville gjøre idretten til et levebrød, ble tvunget til å dra utenlands. Det gjaldt først fotballspillere, senere også syklister. I 1970-årene forsøkte noen å danne en internasjonal profesjonell skøyteliga av de beste løperne, men den ble motarbeidet og forsvant raskt.

Hvit og svart økonomi

I en overgangsfase var to økonomier tilknyttet norsk idrett – en offisiell og en uoffisiell, «svart» økonomi. Den svarte økonomien besto av penger under bordet og kreative løsninger for å omgå amatørbestemmelsene.

Det kom mer penger inn i idretten fra 1960-årene, etter hvert som den ble stadig mer utbredt og populær. Idretten ble kommersialisert ved at næringslivet stilte opp med penger for å få noe igjen i form av reklame og omdømme.

«Sponsorer» ble et nytt begrep, og alle som hadde gode utøvere eller arrangementer å tilby, var på jakt etter en sponsor. I fotballen begynte det for alvor da Norges Fotballforbund i 1971 åpnet for begrenset draktreklame.

Penger under bordet

Mens klubber og forbund kunne samarbeide åpent med næringslivet, satte amatørreglene strenge grenser for utøverne. Så vel klubber som utøvere fikk likevel penger uoffisielt og «under bordet».

Attraktive fotballspillere kunne få jobb, leilighet og mindre pengesummer gjennom klubben. Langrennsløperne kunne fra 1960-årene forsyne seg av premiebord med kostbare og lett omsettelige bruksgjenstander – amatørskap lot seg forene med kjøleskap.

De beste langrennsløperne ble i slutten av 1970- og i 1980-årene «fabrikkløpere», det vil si at de fikk betalt for å bruke et bestemt skimerke. Oppfinnsom bruk av reisegodtgjørelse var et velbrukt middel for å «smøre» idrettsfolk økonomisk.

I næringslivets grep

Slusene ble åpnet i 1990, da profesjonell idrett ble tillatt. Siden den gang har idretten tatt opp i seg næringslivets former, idealer og verdier. Idrettsutøvere, idrettslag og -forbund selger seg til høystbydende på markedet, som reklameskilt og merkevare. Vi har fått fotballmillionærer og skimillionærer.

Men idretten er fremdeles også en frivillig folkebevegelse der de fleste idrettslag driver som før, med dugnader og vaffelsteking.

Fotografi av jenter som spiller fotball, iført lagtrøyer
Norges idrettsforbund vedtok i 2007 «Idrettens barnerettigheter», hvor det blant annet heter at «Barn har rett til å delta i trenings- og kon­kur­ranse­aktiviteter der det er lagt til rette for at de skal utvikle vennskap og solidaritet». Fotballkamp mellom Elverum og Hernes. Foto: Bård Løken/NN/Samfoto/NTB scanpix

Hvordan næringslivet har tatt grep om idretten, viser seg tydelig i fotballen. Det er riktignok bare de medlemsbaserte klubbene som kan delta i serie- og cupspill. I teorien har de full styringsrett. Men de fleste eliteklubbene samarbeider med investorer og et aksjeselskap for å få inn penger til driften.

Som en fotballeder har sagt: «Det er klart at makta er der pengene er – i AS-et – det er jo sånn det er.»

TV-mediet som drivkraft

Mye av drivkraften har ligget i utviklingen av TV-mediet, med kommersialisering og konkurranse og betaling for TV-rettigheter.

Fotografi som viser skiløperne Petter Northug og Eldar Rønning, flere i bakgrunn
Skiløperne Petter Northug og Eldar Rønning under ski-vm i 2013. Ifølge beregninger for Det internasjonale skiforbundet (FIS) hadde alle grenene sammenlagt 6 239 000 000 TV-seere. Foto: Bjørn S. Delebekk/VG/NTB scanpix

Dermed har også eliteidretten blitt stadig mer designet for TV, med f.eks. pauser for reklame, en ny type langrennssport med korte løyper og fellesstart og ikke minst utviklingen av skiskyting til vinterens ultimate TV-idrett.

Sport på TV er blitt en «pakke» med ekspertkommentarer, studio­kom­men­tarer, intervjuer og vekt på dueller, drama, det eksepsjonelle, spektakulære og følelsesmessig engasjerende.

Av Finn Olstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 12:20