print logo

Arbeiderpartiets fornyelse på 1980-tallet

1980-tallet var høyrebølgens tiår i norsk politikk, men også tiåret da Arbeiderpartiet slaktet «hellige kuer» for å gjenvinne velgernes tillit og gunst.

På 1980-tallet endret Arbeiderpartiet politisk kurs, særlig i økonomiske spørsmål. Partiledelsen kalte kursendringen en modernisering, mens kritikerne mente det var snakk om en høyredreining.

Etter stortingsvalget i 1993 var Arbeiderpartiet på ny Norges største og mest toneangivende parti. Det skyldtes ikke at velgerne hadde vendt tilbake til 1970-tallet, men at Arbeiderpartiet hadde fornyet seg og slått inn på en mer sosialliberal kurs.

Et parti på defensiven

Arbeiderpartiets storhetstid i norsk politikk tok slutt på 1970-tallet, da partiet kom i utakt med store velgergrupper i EF-saken, fikk uvante problemer med å styre norsk økonomi og ble utfordret av partier til både høyre og venstre.

Partiet som tidligere ble omtalt som ørnen i norsk politikk, hadde ikke lenger den samme luften under vingene.

Der samlende visjoner og politisk styringsdyktighet før hadde vært partiets varemerke, fremsto partiet på slutten av 1970-tallet som handlingslammet, umoderne, i utakt med velgerne og i strid med seg selv. 

Lederskifte og ideologisk loftsrydding

Handlingslammelsen var nær knyttet til de kommunikasjons- og samarbeidsproblemene som etter hvert oppsto mellom statsminister Odvar Nordli  og partiformann Reiulf Steen. Belastninger av personlig og helsemessig art spilte også inn.

Etter en intens maktkamp overtook Gro Harlem Brundtland i 1981 vervene som statsminister og partileder. Hun var 41 år, firebarnsmor og full av energi og besluttsomhet, og hun representerte i seg selv en fornyelse. Hennes raske vei til toppen falt i tillegg sammen med et større generasjonsskifte i partiet.

 

 

Den nye generasjonen så behovet for å tenke nytt. Prinsipp- og arbeidsprogrammene ble skrevet om. Sosialisme og andre ideologiske honnørord forsvant ut, og det het ikke lenger at det var Arbeiderpartiets mål å sikre samfunnsmessig kontroll over produksjonsmidlene.

Som et svar på høyrebølgen tok partiet før stortingsvalget i 1981 også til orde for å effektivisere offentlig sektor og utrede behovet for mer individuelt tilpasset arbeidstid og mer fleksible åpningstider i varehandelen. Kveldsåpne butikker var det svært få av i Norge på denne tiden.

En toppstyrt fornyelse

Høyrebølgen lot seg ikke stoppe, og etter valget i 1981 var det duket for fire og et halvt år med borgerlig styre.

I opposisjonsrollen fant Arbeiderpartiet det vanskelig å fortsette den politiske fornyelsen som så smått var påbegynt under Brundtlands første regjering. For å markere et tydelig alternativ til Willoch-regjeringen tok partiet et steg mot venstre. Før valget i 1985 lanserte partiet en «velgergaranti» som tok til orde for flere kostnadskrevende reformer. Partiet gikk blant annet inn for å senke pensjonsalderen, korte ned på normalarbeidstiden og øke barnetrygden. Mange så velgergarantien som et utslag av «venstrepopulisme».

Velgerne ga imidlertid Willoch-regjeringen fornyet tillit i 1985. Som et ledd i selvransakelsen etter valgnederlaget, og som en del av forberedelsene til partiets 100-årsjubileum i 1987, iverksatte ledelsen i Arbeiderpartiet en omfattende «frihetsdebatt» i partiorganisasjonen. Målet var å bringe partiet på offensiven igjen i kampen om velgernes gunst.

Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland er spente på resultatet av valget i 1985. Det ga en knepen borgerlig seier.
Høyrebølgen preget 80-tallet, men Høyres partileder Kåre Willoch ble utfordret av Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland. Her venter de spent på resultatene av stortingsvalget i 1985 som endte med en knepen seier til Høyre. Foto: Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB / Scanpix      

Kampen om frihetsbegrepet

Et hovedmål til Arbeiderpartiet var å gjenerobre frihetsbegrepet fra høyresiden. Slik partiet så det, hadde Høyre greid å skape et inntrykk av at det var en motsetning mellom Arbeiderpartiets politikk og enkeltmenneskers frihet.

Nå ville partiet vise at det snarere var omvendt: Arbeiderbevegelsens historie var nettopp en kamp for større frihet – frihet fra fattigdom, nød, undertrykkelse og urettferdighet. Arbeiderpartiet var ikke motstander av individuell frihet, argumenterte partiledelsen, men frihet for den enkelte var bare mulig innenfor rammen av et velfungerende fellesskap.

Et sosialliberalt parti

Arbeiderpartiets landsmøte i 1987 befestet inntrykket av et parti med betydelig vilje til å fornye seg. Årsakene til fornyelsen kan diskuteres, men det kan ikke retningen den tok: I løpet av 1980-tallet beveget Arbeiderpartiet seg helt tydelig mot sentrum i norsk politikk. Det gjaldt i den økonomiske politikken, og det gjaldt i synet på byråkrati og offentlige tjenester, der hensynet til brukerne av disse tjenestene fikk økt prioritet. Og det gjaldt ikke minst i synet på markedskreftene som reguleringsinstrument på ulike områder.

Arbeiderpartiet måtte aldri mer stille seg slik at det ble oppfattet som en fiende av markedet, uttalte nestleder Einar Førde i sin tale til landsmøtet i 1987. Og de av landsmøtedelegatene som syntes dette var sterk kost, fikk klar beskjed av partileder Brundtland:

«Vi må tørre å slakte noen hellige kuer!»

Arbeiderpartiets ideologiske politikk var i endring på 1980- og 1990-tallet. Arbeiderpartiet bidrog til liberaliseringen av boligmarkedet og til å innføre lengre åpningstider for butikkene. På bildet ser vi Aker brygge i Oslo, et industrielt produksjonssted for skip og båter som ble gjort om til leiligheter og kjøpesenter på 1980-tallet.
Arbeiderpartiets ideologiske politikk var i endring på 1980- og 1990-tallet. Arbeiderpartiet bidro til liberaliseringen av boligmarkedet og til å innføre lengre åpningstider for butikkene. På bildet ser vi Aker brygge i Oslo, et industrielt produksjonssted for skip og båter som ble gjort om til leiligheter og kjøpesenter på 1980-tallet. Foto: Chris Nyborg CC-BY-SA-3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/)

 

Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 12. sep. 2017 17:11