print logo

NATOs dobbeltvedtak

NATO vedtok i 1979 å plassere ut kjernefysiske raketter i Europa og samtidig forhandle med Sovjetunionen om atomnedrustning. Dette dobbeltvedtaket skapte intens debatt i Norge i tiåret som fulgte.

12. desember 1979 vedtok NATO å utplassere 572 nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa som svar på den omfattende sovjetiske utplasseringen av SS-20-raketter. Samtidig vedtok organisasjonen å innlede forhandlinger med Sovjetunionen med sikte på atomnedrustning.

Regjeringen Nordli støttet NATOs dobbeltvedtak, men hjemme i Norge var rakettsaken allerede svært omstridt. Den skulle etter hvert vise seg å bli den mest kontroversielle enkeltsaken i norsk sikkerhetspolitikk siden innmeldingen i NATO.

Tverrpolitisk motstand mot rakettmoderniseringen

Motstanden mot rakettmoderniseringen var sterkest i Sosialistisk Venstreparti og Norges Kommunistiske Parti, men også i Arbeiderpartiet og mellompartiene var mange urolige over at NATO på denne måten skulle bidra til en ny runde i atomopprustningen.

Den folkelige motstanden kom til uttrykk gjennom organisasjonen Nei til nye atomvåpen (senere Nei til atomvåpen), som ble opprettet i oktober 1979 for å påvirke norske myndigheter til å si nei til utplasseringen.

Fotografi, interiør. To menn i fokus, med papirbunker, teksten "nei" med bombesymbol er tydelig
NATOs dobbeltvedtak førte til opprettelsen av protestkampanjen Nei til nye atomvåpen, senere Nei til atomvåpen, i 1979. Leder for organisasjonen Ole Kopreitan overrekker 540 268 underskrifter mot utplassering av atomraketter i Europa til fungerende stortingspresident Arne Nilsen i 1982. Foto: Knut Nedrås/NTB scanpix

Et opprop mot rakettmoderniseringen samlet på kort tid nærmere 70 000 underskrifter.

Intern uro i Arbeiderpartiet

I Arbeiderpartiets ledelse var det forståelse for at NATO måtte gjøre noe for å møte den vedvarende sovjetiske opprustningen, som truet med å forrykke den kjernefysiske balansen i Europa.

Samtidig var venstresiden i partiet, anført av AUF, sterkt kritisk til utplasseringsplanene. NATO burde arbeide for avspenning og nedrustning, mente kritikerne. Å utplassere nye og mer avanserte mellom­distanse­raket­ter ville bidra til det motsatte.

Norsk «rakettdiplomati» til innvortes bruk?

I et forsøk på å samle partiet tok ledelsen i Arbeiderpariet et uvanlig initiativ: Statsminister Nordli dro til Washington for å ha samtaler med president Carter og utenriksminister Vance om ordlyden i det forestående NATO-vedtaket. Budskapet var at NATO måtte forplikte seg til å innlede seriøse nedrustningsforhandlinger med Sovjetunionen før en eventuell utplassering tok til.

Samtidig reiste partiformann Reiulf Steen til Moskva for å forklare fremstående medlemmer av det sovjetiske kommunistpartiet at Arbeider­par­tiet ønsket atomnedrustning. Partiet ba derfor Sovjetunionen gå med på forhandlinger med sikte på å redusere, snarere enn å øke, tallet på mel­lom­distanse­raketter.

Striden tilspisser seg

Det norske initiativet bidro til å styrke forhandlingsdelen i NATOs dobbeltvedtak, noe som dempet den interne splittelsen i Arbeiderpartiet. Men storpolitiske hendelser bidro til at striden snart blusset opp igjen.

To uker etter at vedtaket ble fattet, krysset sovjetiske styrker grensen til Afghanistan. Den kalde krigen gikk inn i sin kjøligste periode siden Cubakrisen. En viktig konsekvens av Sovjetunionens handling var at de foreslåtte forhandlingene om atomrakettene i Europa i første omgang ble lagt på is.

Norske komplikasjoner i rakettsaken

I Norge ble rakettsaken ytterligere komplisert som følge av regjeringsskiftet i 1981. Kåre Willochs høyreregjering sto fast på dobbeltvedtaket og mente at utplasseringen av rakettene måtte begynne som planlagt hvis Sovjetunionen ikke viste vilje til seriøse forhandlinger.

I Arbeiderpartiet var rakettmotstanderne på offensiven og krevde at partiet endret kurs. Atomopprustningen måtte stanses, mente de, og NATO burde derfor vente med å iverksette dobbeltvedtaket.

I partiledelsen var det et visst gehør for slike synspunkter. Der fryktet man at amerikanske myndigheter ikke lenger var oppriktig interessert i å følge opp forhandlingsdelen i dobbeltvedtaket.

Fra konfrontasjon til kompromiss

Arbeiderpartiet samlet seg de neste to årene om et standpunkt som innebar en forsiktig kursendring. De gikk inn for å forlenge tidsfristen for en forhandlingsløsning med Sovjetunionen. Både NATO og Sovjetunionen skulle avstå fra å utplassere nye raketter så lenge forhandlingene pågikk. Samtidig stemte partiets stortingsgruppe for å holde tilbake Norges økonomiske bidrag til de nye NATO-rakettenes infrastruktur.

Høyre brukte saken til å så tvil om Arbeiderpartiets holdning til NATO og anklaget partiet for å være på glid mot venstre i sikkerhetspolitikken. Temperaturen i rakettdebatten var til tider meget høy.

Sluttspill

NATO startet utplasseringen av de nye mellomdistanserakettene i desember 1983. Arbeiderpartiet mente at det var i strid med ånden i dobbeltvedtaket, og dessuten at utplasseringen burde vente til forhandlingssporet var ført til veis ende. Willoch-regjeringen insisterte derimot på at utplasseringen måtte gå sin gang for å øke presset på Sovjetunionen til å forhandle, og hevdet at Arbeiderpartiet løp fra de forpliktelsene det hadde påtatt seg i 1979 ved å støtte dobbeltvedtaket.

Siste akt i rakettstriden utspilte seg i 1987, da Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov og USAs president Ronald Reagan undertegnet den såkalte INF-avtalen. Med et pennestrøk avskaffet de alle landbaserte sovjetiske og amerikanske kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. Dermed fjernet de også en verkebyll i norsk sikkerhetspolitikk.

Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. jan. 2016 14:54