print logo

Trolldomssakene i Norge

I Norge ble omlag 350 innbyggere henrettet under hekse­prosessene på 1500- og 1600-tallet.

Uansett hvordan vi velger å forholde oss til spørsmålet om hvorvidt det fantes hekser eller ikke, er det ubestridelig at det fant sted en lang rekke prosesser mot folk som ble tiltalt og i mange tilfeller også dømt for å ha bedrevet trolldom.

I alt regner vi med at det ble ført omtrent 2000 trolldomssaker i Norge i løpet av 1500- og 1600-tallet. Dette er imidlertid et beregnet antall: Bare noe under halvparten er faktisk belagt i de bevarte kildene.

Alt vi ikke vet

Manglene skyldes først og fremst at store deler av rettskildene fra 1500-tallet og første del av 1600-tallet er tapt, men også at mange av pro­ses­s­ene antakelig ikke ble skriftfestet i det hele tatt. Man har videre anslått at omkring en tredjedel av prosessene førte til dødsdom, og at de fleste av disse dommene ble fullbyrdet.

Hans Eyvind Næss, som har skrevet den mest omfattende studien av hekse­prosessene, har anslått antallet henrettede til ca. 350. Den vanlige hen­ret­t­elses­måten var brenning på bål. Dette var dels en straff til skrekk og advarsel, dels skulle den ha en rensende effekt: Den utslettet ondskapen selv, hekseriet.

Kart som viser registrerte trolldomssaker i Norge mellom 1566–1754. Finnmark høyest med flere enn 160 saker, deretter Rogaland med mellom 80 og 160 saker. Deretter Vestlandet, og lite mellom 20-40 i resten av landet. Aust-Agder, Vestfold og Troms lavest, med mindre enn 20 saker.

Finnmark – et særtilfelle

Heksejakten var mest intens frem mot midten av 1600-tallet. Den var ulikt fordelt: Finnmark var grovt overrepresentert, med 14 % av trolldomssakene, men én prosent av befolkningen. Anklagene her var også alvorligere: Sakene som gjaldt diabolisme, var atskillig hyppigere her enn i landet for øvrig. Mønsteret i Finnmark liknet mer på det allmenneuropeiske enn ellers i landet: Det er her rettsprotokollene byr på lærde, demonologiske for­tolk­ninger.

Iveren etter å se heksene som medlemmer av et motsamfunn var til­syne­lat­ende også sterkere i Finnmark. Øvrigheten bidro med fortolkninger og med rett, men like fullt kom anklagene nedenfra, som ellers i landet. Sakene sprang ut av lokale konflikter, men mønsteret i konfliktene er det vanskelig å si noe sikkert om. En opplagt forklaring er motsetningen mellom samisk og norsktalende befolkning, men det er svært få direkte henvisninger til sjamanisme og samisk religion i rettsprotokollene.

Fotografi av kart over Norden, med uthevet detalj: Illustrasjon av djevel som feier foran et hus
På Olaus Magnus sitt kart over Norden i 1539, Carta Marina, kan en i Nordland skimte en djevel(uthevet) som feier foran et hus. Foto: Biblioteket Uppsala universitet

Anklagene

Forskjellige anklager ble fremmet i disse sakene. Mest alvorlig var sakene om diabolisme, pakt med djevelen, enten under fire øyne ‒ eller sammen med andre. I så tilfelle var det snakk om deltakelse på heksesabbater. Hensikten med en pakt med den onde var å få evnen til å utøve maleficium, ond magi.

Malficium besto typisk i å bruke trolldom til å volde sykdom og død for folk og fe, senke skip, ødelegge avling og så videre. Et særtrekk ved disse sakene var at de førte andre med seg. Den som hadde vært på heksesabbat, måtte nødvendigvis også kunne fortelle om andre som hadde vært til stede. Dermed oppsto det nye anklager og nye prosesser, konsekvensene for små samfunn kunne være ødeleggende.

Hvit magi

Ikke all magi ble utøvet i ond hensikt. Såkalt signeri hadde motsatt siktemål, nemlig å hjelpe. Signerne ble likevel ofte trukket for retten. Mange av de dem mente ikke selv at de hadde gjort noe galt, men sto åpent frem med sine handlinger.

Signeriet later da også til å ha vært svært utbredt og varte ved lenge etter at man hadde sluttet å reise trolldomssaker. Så sent som på slutten av 1800-tal­l­et ble det samlet inn over 1500 slike «gode» trolldomsformularer som var kjent blant allmuen, og signerne spilte da fortsatt en betydelig rolle i lokalsamfunnenes håndtering av sykdom og plager.

Kriminaliseringen av det magiske

Diabolisme og maleficium var belagt med dødsstraff fra middelalderen av, men lovene foreskrev ingen bestemte reaksjoner mot signeri før helt mot slutten av 1500-tallet. Til da rettet lovene seg nemlig mot virkningene av trolldommen, ikke mot trolldommen i seg selv. I 1593 ble det så utstedt en forordning som etablerte dødsstraff også for signere. Dette betød at det var selve trolldommen som ble kriminalisert som ukristelig og ugudelig.

I 1617, i anledning reformasjonens hundreårsjubileum, kom det så en stor for­ord­ning: «Om Troldfolk og Deris Medvidere». Den systematiserte lov­giv­nin­g­en og tilpasset den til de felleseuropeiske læresetningene om troll­dom. Signeri skulle nå ikke lenger medføre dødsstraff, bare lands­for­vis­ning. Denne lovgivningen besto helt til 1842, men var uten virkelig kraft de siste 150 årene.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. aug. 2017 13:55