print logo

Livet og pesten

1500-tallet var en ny fase i dødelighetens historie.

Før svartedauden fantes det antakelig rundt 64 000 gårdsbruk i Norge. Da var det aller meste av det dyrkbare arealet i landet dyrket opp og bebodd. I 1520 var det ca. 22 500 bruk i Norge.

Ingen av disse tallene er helt sikre, og det eldste er rimeligvis mest usikkert, men det hersker ikke stor uenighet om anslagene. Forholdet mellom de to tallene er dramatisk: I løpet av knapt to århundrer ble antallet gårds­bruk redusert med nesten 2/3, som følge av en rekke store pest­epi­de­mi­er. Den vi kaller svartedauden, var bare den første. Hver av disse epidemiene førte til at dødeligheten ble mellom 4 og 12 ganger så høy som i normale år.

Døden og ødeleggelsen

Omkring år 1500 levde det ca. 170 000 mennesker i Norge. Det var bare 40 % av folketallet 150 år tidligere. Dette voldsomme tapet hadde Norge til felles med de fleste andre land i Europa. Døden var overalt.

Virkningene av tilbakegangen var at bosetningen ble konsentrert om de beste jordbruksarealene. Jord var det nok av, og det var ingen grunn til å slite med den dårligste. De som hadde bodd i utkantene, der avkastningen var minst, trakk innover og nedover til steder der folk hadde dødd fra gårdene sine. Deres egne gamle gårder ble stående tomme, som ødegårder. En av levningene etter denne bevegelsen er mengden av steds- og gårds­navn som begynner på Øy- og Øde.

Pesten forsvant

1500-tallet ble slutten på den tiden da pesten styrte dødeligheten. Ut­brud­d­ene ble etter hvert både sjeldnere og mindre omfattende, og epi­de­mi­en i 1654 ble den siste som rammet Norge. Den rammet bare området rundt Kristiania. I likhet med de andre pestepidemiene etter be­gynnelsen av 1600-tallet var den en regional og til dels bare lokal ulykke.

Årsakene til at pesten forsvant, er stadig omdiskutert, men i dag mener de fleste historikerne at den ble beseiret av menneskene. Sykdommen hadde ingen økologisk nisje i Europa, smitten kom alltid utenfra, og utover på 1500-tallet forsto man mer av skipsfartens betydning for smittespredningen og hvilke forholdsregler man kunne ta for å begrense den. Lokalt lærte man seg også å isolere syke, sperre av rammede områder og innføre karan­tene­bestemmelser.

Statens seier, folkets vekst

At tiltakene mot pest later til å ha vært så effektive og godt koordinerte, vitner tydelig om hvor mye sterkere staten var i ferd med å bli: Sentral­makten var i stand til både å innhente kunnskap fra hele riket og å gjen­nom­føre drastiske tiltak. Også dette er et europeisk fellestrekk.

Det at pesten forsvant, er den viktigste – men ikke den eneste – årsaken til at folketallet økte dramatisk fra 1500-tallet av. I 1660 bodde det to og en halv gang så mange mennesker i Norge som 150 år tidligere. Det trengtes mer jordbruksareal for å fø befolkningen. Ødegårdene ble ryddet på nytt, og nye mennesker tok opp arbeidet.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. nov. 2017 16:37