«Flerkulturalitet» er et sentralt begrep i dagens politiske debatter om det moderne Norge. Men hva med det før-moderne: Var Norge et «flerkulturelt» samfunn i tidsrommet ca. 1500–1800?
Frykten for religiøst mangfold
Danmark-Norge var en stat der regimet så det som et viktig anliggende å motvirke flerkulturalitet, særlig flerreligiøsitet. Allerede kristenretten fra 1025 hadde slått fast at alle innbyggere skulle være kristne. Dette overordnede prinsippet sto fast helt til 1851, da Stortinget opphevet den siste delen av Grunnlovens § 2, som nektet jøder adgang til riket.
Etter reformasjonen i 1536 ble prinsippet strammet inn til et forbud mot alle andre enn protestanter. Særlig redde var myndighetene for jesuitter, som ikke fikk adgang til riket før i 1956. Selv om innvandringspolitikken ble myket opp på noen punkter i enkelte perioder, er det ganske klart at Norge i tidlig-moderne tid ikke var et flerkulturelt samfunn i religiøs forstand – med ett viktig unntak: den samiske befolkningen.
Misjon i nord
Reformasjonen førte til skjerpet oppmerksomhet også mot samene i de nordiske landene. Den gamle samiske religionen sto fremdeles sterkt i Finnmark og Lappland, og mange av trolldomssakene i Finnmark hadde opphav i forfølgelsen av den. Etter at trolldomsprosessene opphørte, og særlig i kjølvannet av den sterke pietistiske strømningen i Norden fra omkring 1700, ble det drevet meget aktiv misjon i rikets nordligste områder, på Grønland og i det samiske Finnmark.
Den sentrale misjonæren blant de norske samene var Thomas von Westen, som opprettet et Seminarium Scholasticum, senere Seminarium Lapponicum, ved Katedralskolen i Trondheim i 1716. Seminaret skulle utdanne misjonærer som senere kunne reise nordover.
Kolonisering av Finnmark
Misjonen og skolevesenet skulle gi den samiske befolkningen opplæring i den rette kristne læren, men tjente også som redskaper til kolonisering av det samiske Finnmark. Etter hvert som det ble oppdaget store naturressurser i området, særlig sølv, flyttet medlemmer av den norske majoritetsbefolkningen dit og etablerte faste bosetninger.
De var aldri i flertall i Finnmark i denne perioden, men nærværet deres førte til økt press på ressursene og bidro sterkt til endringer i den samiske kulturen.
Ensretting og nysgjerrighet
Historien om Danmark-Norges møter med jødene og med andre retninger innenfor kristendommen handlet om avvisning og utstøting. Historien om samenes posisjon i den dansk-norske staten handler derimot om akkulturasjon, en prosess der majoritetskulturen assimilerer minoritetskulturen.
Den samiske kulturen viste seg imidlertid å være motstandsdyktig og lot seg endre, men ikke utslette. Samtidig besto ikke dette kulturmøtet bare av ren assimilasjon: forfattere som Johannes Schefferus, Carl von Linné og den norske presten Knud Leem skrev verk som gjenspeiler en sterk fascinasjon ved den samiske kulturens egenart, ikke bare avsky ved dens annerledeshet.