print logo

Norge blir et industriland

Den norske industrialiseringen begynte i 1840-årene. Men først nærmere 1914 kan vi kalle Norge et industriland.

Hva lå i betegnelsen industriland eller industrisamfunn rundt år 1900? Flere faktorer måtte være til stede:

  • Mange var sysselsatt i industrien sammenlignet med andre næringsveier.
  • Industrien utgjorde en betydelig del av samfunnsøkonomien.
  • Det teknologiske nivå i samfunnet var høyt, med bruk av damp, elektrisitet, turbiner og jern- og stålkonstruksjoner.
  • Samfunnet var i stor grad industrielt organisert, med blant annet utstrakt lønnsarbeid.

Først omkring første verdenskrig var alle disse faktorene til stede på en måte som gjorde Norge til et industriland.

Industrialiseringens begynnelse

En betydelig industrireising fant sted i Norge i 1840- og 1850-årene, hovedsakelig innen tekstil, jern og metall og forbrukerindustri. Skog­industrien skjøt fart på 1860-tallet. Allikevel var bare om lag 5 prosent av befolkningen sysselsatt i industrien i 1870.

Ved århundreskiftet utgjorde fabrikksysselsatte om lag 9 prosent av yrkesbefolkningen. Men om vi tar med bergverk og håndverk, som var delvis industrialisert, hadde over en fjerdedel av befolkningen sitt utkomme i industrisektoren.

Årsakene til industrialiseringen

Det var flere viktige forutsetninger for industrialiseringen og den økonomiske veksten. Den liberale rettsstaten sørget for forutsigbarhet i politikk og økonomi. Et annet bidrag var statens store satsing på fysisk og økonomisk infrastruktur: kommunikasjonsmidler, pengevesen, justervesen og patentvesen.

En stadig bedre utdannet befolkning ga tilgang på mer kompetent arbeidskraft – flere hadde grunnskole, og antallet ingeniører, jurister, medisinere og realister økte. En siste faktor var de åpne grensene: Norge hadde høy andel eksport og import og betydelig tilførsel av utenlandsk kapital.

Industriens produkter

Nye typer maskiner, produkter og produksjonsteknikker kom til å prege det framvoksende industrisamfunnet. Viktigst var

  • dampmaskiner til drift av jernbane, skip (inkludert isbrytere) og industri
  • redskaper i jordbruk og fiskeri: slåmaskiner, såmaskiner, treskemaskiner, ploger i jern, fiskeredskaper
  • treforedling som tresliperier, tremasse- og cellulosefabrikker og trevarefabrikker (ferdighus, møbler etc.)
  • rotasjonspresse til produksjon av aviser, tidsskrifter og bøker
  • tekstiler fra spinne- og vevemaskiner, etter hvert konfeksjonsindustri
  • jern og stål til konstruksjon av skip, bygninger og broer og til spiker og hesteskosøm
  • murstein fra teglverk
  • forbruksvarer som øl, tobakk, fyrstikker og hermetikk (især fisk)
  • telegraf, telefon og belysning

Nye typer industri

Industrireisingen fram til 1905 foregikk mange steder i landet, men med tyngdepunkt i og rundt hovedstaden, i Østfold og rundt Drammen, i Grenland og i de største byene. Etter unionsoppløsningen kom nye industrigrener til, spesielt kraftkrevende industri som ble lagt nær store fosser – i Rjukan, på Vestlandet og andre steder.

Fotografi av industrianlegg ved foss
Hafslund bruk i Sarpsborg i Østfold før kraftanlegget ble bygget, ca. 1900. Hafslund-konsernet ble grunnlagt i 1898. Foto: ukjent/Østfold fylkes billedarkiv

I 1914 var Norge blant de rikeste landene i Europa. Både eksporten og industrireisingen bidro til dette. Viktigst blant eksportnæringene var fremdeles skipsfarten, men eksporten av industrivarer (elektrokjemiske og elektrometallurgiske produkter, saget tømmer, tremasse, cellulose, papir, maskiner, fyrstikker, øl) og fisk bidro sterkt.

Norge hadde i 1914 færre industriarbeidere, og forholdsvis flere bønder og fiskere, enn andre vestlige land, men skipsfarten og den produktive industrien gjorde Norge rikt.

Samfunnet endres

I årene etter 1905 ble det snakket om «den nye arbeidsdagen». Det viste til Norges frihet fra unionen med Sverige og til den nye industrireisingen. Men i uttrykket lå også noe mer. Landet hadde fått en stor klasse lønnsarbeidere, i industri, håndverk og handel. Det betydde en ny livsform for svært mange, der arbeidsdisiplin og det å passe tiden var spesielt viktig.

Det ble skapt flere lokalsamfunn der industrien helt eller delvis dominerte, i Rjukan og Årdal, langs Drammenselva og i større byer som Sarpsborg og Stavanger. Kvinnelige lønnsarbeidere utgjorde en stor del av arbeidsstokken i industrien og i den voksende gruppen av funksjonærer i handel og offentlig virksomhet. De ble også politiske deltakere gjennom stemmeretten.

De fysiske omgivelsene ble industrialisert på mange vis, spesielt i byer og tettsteder. Bygninger ble høyere, boligforholdene bedre når det gjaldt vann og oppvarming. Samtidig ble forurensingen av luft og vann mer plagsom og støyen fra transportmidlene tydeligere.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. jan. 2016 14:18