print logo

Kirken i møte med det moderne

Sosiale problemer, partipolitikk, fritenkeri og liberal teologi stilte kirken overfor nye og store utfordringer mot slutten av 1800-tallet. Den siste av disse sakene splittet kirken.

Mange pietistiske kristne deltok i venstrebevegelsen som i 1884 veltet em­bets­manns­regimet. Et betydelig antall statskirkeprester var likevel skeptiske til bevegelsens politiske prosjekt, blant annet fordi de mente at det bygde på en misforstått likhetstankegang.

Opprop mot venstrebevegelsen

Deler av venstrebevegelsen var sterkt religionskritisk. Mange prester mente derfor at det politiske systemet embetsmannsregimet stod for, var en garanti for at Norge ville forbli et luthersk land. De ønsket for eksempel ikke at Stortinget, hvor også dissentere kunne sitte, skulle få direkte makt over kirken.

Slik skepsis førte til at omkring 70 prester (av drøye 600), inkludert alle biskopene, støttet et «Opraab til Christendommens Venner i vort Land» i 1883–1884. Oppropet refset fritenkeri og politisk radikalisme; reelt var det venstrebevegelsen det ville bekjempe.

De lyktes ikke å hindre at Venstre overtok regjeringsmakten, og oppropet førte til at mange betraktet presteskapet, og dermed kirken, som reaksjonært.

Det sosiale spørsmålet

Når det gjaldt synet på sosiale og økonomiske forhold, var dette en urettferdig dom. Kirkens menn fikk industrialiseringens skyggesider rett inn på livet, og som gruppe reagerte de med en skarp kritikk av den økonomiske liberalismen. De mente at liberalismen var skyld i dårlige lønninger, arbeidsløshet og usikre arbeidsforhold og i neste rekke trangboddhet, sykdom, alkoholmisbruk og den skjære nød.

I fordømmelsen av «samvittighedsløs» kapitalistisk utbytting og i kravene om sosiale reformer for å verne svake grupper stod prestene nær den gryende arbeiderbevegelsen. Likevel var forholdet til den anstrengt, mye på grunn av arbeiderledernes flengende religionskritikk.

Det politiske sosiale reformarbeidet gikk langsomt. I mellomtiden ville kristenfolket lindre nød og nå ut til de nye arbeidergruppene på andre måter. Siste del av 1800-tallet var tiden for en storstilt utbygging av diakonale institusjoner og kristelig-sosiale tiltak.

Fotografi, Vaterlandskirken: murbygg med tilgrensende treskur
Det skyllet en «kristelig-sosial» bølge over Norge omkring 1900. Her er Vaterlandskirken, innviet i 1899 som den første av fire «småkirker» i hovedstaden. Småkirkene skulle bedre kontakten mellom statskirken og arbeiderbefolkningen og ble knutepunkter for et vidt forgrenet sosialt arbeid. Foto: Oscar Hvalbye/Oslo museum/CC BY-SA 

Det moderne gjennombrudd

1870- og 1880-årene var også tiden for «det moderne gjennombrudd» i kunst og vitenskap. På det religiøse feltet artet dette seg blant annet som bibelkritikk etter moderne historiske og filologiske metoder, og som såkalt liberal teologi, som ikke aksepterte å være bundet av dogmer eller trosbekjennelser.

I en stor del av den utdannede eliten festet det seg forbløffende raskt et inntrykk av at moderne vitenskap stod i et opplagt motsetningsforhold til tradisjonell kristentro, som derfor var uholdbar. Noen teologer, som Fredrik Petersen, insisterte på at dette ikke var tilfelle, men maktet ikke å endre det store bildet.

Pietismen i Venstre

På grunnplanet i kirke- og kristenlivet var det fortsatt tradisjonell luthersk lære som gjaldt. Oppslutningen om kirkens nattverd sank riktignok drastisk, mye som følge av en forkynnelse som la vekt på at nattverden var for de omvendte etter pietistisk mønster.

Pietistene innen Venstre kunne i lengden ikke akseptere «vantroen» og religionskritikken som gjorde seg høylytt gjeldende i de mest radikale delene av partiet, noe som var en viktig grunn til at partiet sprakk i 1888.

Lekfolket

De lekmannskristne havnet for det meste i Moderate Venstre etter partisplittelsen. Mange av dem, særlig på Vestlandet og Sørlandet, ønsket at lekfolk skulle få større innflytelse over statskirken i form av valgte menighetsråd, men denne saken hadde lidd nederlag i Stortinget i 1887.

Derimot vant de en seier da de siste restene av hindringer for lekfolks forkynnelse forsvant omkring 1890. Og slik forkynnelse var det mye av – de landsomfattende organisasjonene for indre og ytre misjon var bygd ut med tusenvis av foreninger i bygd og by.

Strid på universitetet

I akademia hevdet derimot den liberale teologien seg mer, ikke minst på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Kristiania. I 1906 ansatte re­gjeringen, etter en årelang, bitter strid, en liberal teolog i et professorat der. Det førte til at både kirkestatsråden og teologiprofessor Sigurd Odland gikk av.

Odland ble i 1907 med på å stifte Menighetsfakultetet som et teologisk konservativt alternativ til presteutdannelsen ved universitetet. Det nye fakultetet fikk kristenfolkets tillit, som de viste ved å yte økonomisk støtte, og etter noen år var det dit de fleste teologistudentene søkte seg.

Karikaturtegning: partene i kirkestriden sitter alle i en luftballong med navn "Den eneste sande lutherske tro" som er i ferd med å møte bølgene. En person forsøker å kaste ut sandsekken "Det evige Helvede"
Den norske «kirkestriden» mellom konservative og liberale teologer startet for alvor ca. 1900. Dette er en karikatur fra vittighetsbladet Hvepsen nr. 11, 1908. Her foreslår den liberale presten Carl Konow å droppe læren om et helvete for å redde kirkeballongen, til skarp protest fra kollega Christoffer Knudsen, som i 1906 hadde gått av som kirkestatsråd i protest mot at regjeringen utnevnte en liberaler til professor. Foto: Nasjonalbiblioteket
Av Nils Ivar Agøy
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 21. aug. 2016 17:23