print logo

Misjonsforeninger og amerikabrev

Siste halvdel av 1800-tallet var en tid da verden utenfor hjembygda rykket nærmere. Nybyggersamfunn i Minne­sota og misjonsmarken i Zululand ble en del av den norske hverdagen.

Overbefolkning og knapphet på arbeid skapte bevegelse i den norske befolkningen på 1800-tallet, og det i mer enn én forstand. Familier og unge mennesker var på vandring, fra bygd til by, fra sør til nord, fra Norge til Amerika og andre fjerne strøk. Men det var også en tid for assosiasjonsånd og foreningsvekst.

Impulser utenfra og nedenfra inspirerte til det som har blitt kalt norsk motkultur: avholdsbevegelse, målrørsle og lekmannsorganisering.

Norsk utvandring

Utvandringen fra Norge var blant de største i Europa. Da utvandringen var på det høyeste mellom 1866 og 1910, dro over en halv million mennesker fra landet, de aller fleste til USA. Mange ble værende der borte, men det var også mange som vendte hjem igjen. Enkelte reiste flere ganger og ble nærmest langdistansependlere.

De som vendte tilbake, ble levende vitner om erfaringer fra samfunnet «over there». Men også de som ble, sendte brev hjem som fortalte om kampen for å finne seg til rette i det nye landet. Livet i Amerika ble sjelden helt som man hadde drømt om, og hjemlengselen kunne være stor iblant. Men mange fant seg til rette etter hvert og skrev hjem om hverdagen i det nye landet og om alt det som begeistret og forskrekket. For det var mye som var annerledes enn hjemme, friere og ofte mer storslått og moderne.

Maleri. Motivet er opplesning av et amerikabrev. Mann lener seg til bordet, lytter intenst. Kvinne sitter og slår hendene sammen og smiler
«Amerikabrev», av Adolph Tidemand, 1847. I løpet av 1840-tallet ble det vanlig i norske bygder at noen mottok såkalte «amerikabrev». Brevene fra den første utvandringsperioden er gjerne stilet til foreldre eller søsken, men brevskriveren visste godt at det han eller hun skrev kunne bli lest eller hørt av hele hjembygda – og også trykket i avisene. Foto: O. Væring Eftf AS

Misjonsvirksomhet

Jakten på et bedre liv fikk mange til å dra ut. For andre ble religiøs idealisme en sterk motivasjon. De dro ut som misjonærer, godt hjulpet av misjons­foreninger hjemme. De eldste misjons­foreningene ble startet allerede på 1820-tallet. Men først med stiftelsen av Det Norske Misjons­selskap i 1842 kom det virkelig fart i forenings­dannelsen.

Spesielt viktige ble lokale kvinneforeninger, som sørget for det økonomiske grunnlaget for misjonsarbeidet. Den første kvinneforeningen ble stiftet av prestekona Gustava Kielland i 1844. Den ble modell for det som skulle bli Norges første og største kvinnebevegelse: misjons­kvinne­forenings­bevegelsen. I foreningene ble det strikket og heklet for å skaffe penger til å sende misjonærer ut. Samtidig fikk de kunnskap om forholdene på misjonsmarken og om arbeidets resultater.

Foreningene hadde sine misjonsmarker i fremmede verdensdeler, i Sør-Afrika og Madagaskar, i Israel og Kina. De som hadde vært ute, kunne komme på lokale foreningsmøter og fortelle om fremmede forhold og skikker. Mange misjonærer utga også bøker om sine opplevelser og erfaringer ute.

Fotografi av kvinner i Zulu-foreningen i Stavanger. Flere syr.
Misjonskvinneforeningene: Zulu-foreningen i Stavanger, fotografert ca. 1900. Misjonen var vår første bistand, og den ble finansiert gjennom det frivillige arbeidet som kvinnene gjorde på møtene. I tillegg kunne de diskutere små og store saker som opptok dem. Foto: Misjonsarkivet/Misjonshøgskolen

Misjonsblader

Den viktigste informasjonssprederen var likevel misjonsbladene. Blant de første var Misjonsblad for Israel, som ble grunnlagt allerede i 1827 og fortsatt utkommer. Med lekmanns­bevegelsens vekst fra 1840-årene kom en rekke nye misjonsblader til, de fleste i forbindelse med nye misjonsorganisasjoner. Det største var Norsk Missionstidende, som ble utgitt fra 1845 og fra 1850 ble Det Norske Misjonsselskaps offisielle organ.

Misjonsbladene kunne komme ut med flere nummer i måneden og ble ofte lest høyt på møtene. Dermed nådde de ut til mange, trolig til langt flere enn de vanlige avisene. Bladenes viktigste oppgave var å informere om evangeliets seiersgang ute på misjonsmarkene. De fortalte om misjonærenes resultater og motganger og om forholdene de møtte på misjonsmarken.

Kunnskap om fremmede land

Amerikabrev og misjonsblader skapte nære kontakter mellom dem som reiste ut og dem som ble igjen hjemme. Begge brakte kunnskaper om fremmede land fram til de mest avsidesliggende strøk av landet og skapte nærhet til tross for den lange distansen.

Minnesota og Madagaskar kunne for mange være mer virkelige og velkjente enn Kristiania og andre sentrale strøk i Norge.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. aug. 2016 21:03